1 Let *us* also therefore, having so great a cloud of witnesses surrounding us, laying aside every weight, and sin which so easily entangles us, run with endurance the race that lies before us,
2 looking stedfastly on Jesus the leader and completer of faith: who, in view of the joy lying before him, endured {the} cross, having despised {the} shame, and is set down at the right hand of the throne of God.
3 For consider well him who endured so great contradiction from sinners against himself, that ye be not weary, fainting in your minds.
4 Ye have not yet resisted unto blood, wrestling against sin.
5 And ye have quite forgotten the exhortation which speaks to you as to sons: My son, despise not {the} chastening of {the} Lord, nor faint {when} reproved by him;
6 for whom {the} Lord loves he chastens, and scourges every son whom he receives.
7 Ye endure for chastening, God conducts himself towards you as towards sons; for who is the son that the father chastens not?
8 But if ye are without chastening, of which all have been made partakers, then are ye bastards, and not sons.
9 Moreover we have had the fathers of our flesh as chasteners, and we reverenced {them}; shall we not much rather be in subjection to the Father of spirits, and live?
10 For they indeed chastened for a few days, as seemed good to them; but he for profit, in order to the partaking of his holiness.
11 But no chastening at the time seems to be {matter} of joy, but of grief; but afterwards yields {the} peaceful fruit of righteousness to those exercised by it.
12 Wherefore lift up the hands that hang down, and the failing knees;
13 and make straight paths for your feet, that that which is lame be not turned aside; but that rather it may be healed.
14 Pursue peace with all, and holiness, without which no one shall see the Lord:
15 watching lest {there be} any one who lacks the grace of God; lest any root of bitterness springing up trouble {you}, and many be defiled by it;
16 lest {there be} any fornicator, or profane person, as Esau, who for one meal sold his birthright;
17 for ye know that also afterwards, desiring to inherit the blessing, he was rejected, (for he found no place for repentance) although he sought it earnestly with tears.
18 For ye have not come to {the mount} that might be touched and was all on fire, and to obscurity, and darkness, and tempest,
19 and trumpet's sound, and voice of words; which they that heard, excusing themselves, declined {the} word being addressed to them any more:
20 (for they were not able to bear what was enjoined: And if a beast should touch the mountain, it shall be stoned;
21 and, so fearful was the sight, Moses said, I am exceedingly afraid and full of trembling;)
22 but ye have come to mount Zion; and to {the} city of {the} living God, heavenly Jerusalem; and to myriads of angels,
23 the universal gathering; and to {the} assembly of the firstborn {who are} registered in heaven; and to God, judge of all; and to {the} spirits of just {men} made perfect;
24 and to Jesus, mediator of a new covenant; and to {the} blood of sprinkling, speaking better than Abel.
25 See that ye refuse not him that speaks. For if those did not escape who had refused him who uttered the oracles on earth, much more we who turn away from him {who does so} from heaven:
26 whose voice then shook the earth; but now he has promised, saying, Yet once will *I* shake not only the earth, but also the heaven.
27 But this Yet once, signifies the removing of what is shaken, as being made, that what is not shaken may remain.
28 Wherefore let us, receiving a kingdom not to be shaken, have grace, by which let us serve God acceptably with reverence and fear.
29 For also our God {is} a consuming fire.
1 Derfor, la og oss, da vi har så stor en sky av vidner omkring oss, avlegge alt som tynger, og synden som henger så fast ved oss, og med tålmodighet løpe i den kamp som er oss foresatt,
2 idet vi ser på troens ophavsmann og fullender, Jesus, han som for den glede som ventet ham, led tålmodig korset, uten å akte vanæren, og nu sitter på høire side av Guds trone.
3 Ja, gi akt på ham som tålmodig har lidt en slik motsigelse av syndere, så I ikke skal gå trett og bli motløse i eders sjeler!
4 Ennu har I ikke gjort motstand like til blodet i eders kamp mot synden,
5 og I har glemt den formaning som taler til eder som til barn: Min sønn! akt ikke Herrens tukt ringe, og bli ikke motløs når du refses av ham;
6 for den Herren elsker, den tukter han, og han hudstryker hver sønn som han tar sig av.
7 Det er for tuktens skyld at I tåler lidelser; Gud gjør med eder som med sønner. For hvem er den sønn som hans far ikke tukter?
8 Men er I uten tukt, som alle har fått sin del av, da er I uekte barn, og ikke sønner.
9 Dessuten: våre kjødelige fedre hadde vi til optuktere, og vi hadde ærefrykt for dem; skal vi da ikke meget mere være lydige mot åndenes Fader, så vi får leve?
10 For hine tuktet oss for nogen få dager efter sitt tykke, men han tukter til vårt gagn, forat vi skal få del i hans hellighet.
11 All tukt synes vel, mens den står på, ikke å være til glede, men til sorg; men siden gir den dem som derved er blitt opøvd, rettferdighets salige frukt.
12 Derfor, rett de hengende hender og de maktløse knær,
13 og gjør rette stier for eders føtter, forat ikke det halte skal komme rent i ulag, men heller må bli helbredet!
14 Jag efter fred med alle og efter helliggjørelse; for uten helliggjørelse skal ingen se Herren.
15 Og gi akt på at ikke nogen viker tilbake fra Guds nåde, at ikke nogen bitter rot skal vokse op og volde men, og mange bli smittet ved den,
16 at ikke nogen er en horkarl eller en vanhellig som Esau, som for en eneste rett mat solgte sin førstefødselsrett.
17 I vet jo at han og senere, da han vilde arve velsignelsen, blev avvist - for han fant ikke rum for bot - enda han søkte den med tårer.
18 For I er ikke kommet til et fjell som en kan ta på med hender, og til brennende ild og til skodde og mørke og uvær,
19 og til basunlyd og røst av ord, slik at de som hørte den, bad at der ikke måtte tales mere til dem;
20 for de kunde ikke bære dette bud: Om det så bare er et dyr som rører ved fjellet, skal det stenes,
21 og så fryktelig var synet at Moses sa: Jeg er forferdet og skjelver.
22 Men I er kommet til Sions berg og den levende Guds stad, det himmelske Jerusalem, og til englenes mange tusener,
23 til høitidsskaren og menigheten av de førstefødte, som er opskrevet i himlene, og til dommeren, som er alles Gud, og til de fullendte rettferdiges ånder,
24 og til Jesus, mellemmann for en ny pakt, og til oversprengningens blod, som taler bedre enn Abels.
25 Se til at I ikke avviser ham som taler! For slapp ikke hine fri, de som avviste ham som talte på jorden, hvor meget mindre skal da vi slippe om vi vender oss bort fra ham som taler fra himmelen!
26 Hans røst rystet dengang jorden; men nu har han lovt og sagt: Ennu en gang vil jeg ryste ikke bare jorden, men også himmelen.
27 Men det ord: Ennu en gang, gir til kjenne en omskiftelse av de ting som rystes, fordi de er skapt, så de ting som ikke rystes, skal bli ved.
28 Derfor, da vi får et rike som ikke kan rystes, så la oss være takknemlige og derved tjene Gud til hans velbehag, med blygsel og frykt!
29 For vår Gud er en fortærende ild.