1 Wherefore, holy brethren, partakers of {the} heavenly calling, consider the Apostle and High Priest of our confession, Jesus,
2 who is faithful to him that has constituted him, as Moses also in all his house.
3 For *he* has been counted worthy of greater glory than Moses, by how much he that has built it has more honour than the house.
4 For every house is built by some one; but he who has built all things {is} God.
5 And Moses indeed {was} faithful in all his house, as a ministering servant, for a testimony of the things to be spoken after;
6 but Christ, as Son over his house, whose house are *we*, if indeed we hold fast the boldness and the boast of hope firm to the end.
7 Wherefore, even as says the Holy Spirit, To-day if ye will hear his voice,
8 harden not your hearts, as in the provocation, in the day of temptation in the wilderness;
9 where your fathers tempted {me}, by proving {me}, and saw my works forty years.
10 Wherefore I was wroth with this generation, and said, They always err in heart; and *they* have not known my ways;
11 so I swore in my wrath, If they shall enter into my rest.
12 See, brethren, lest there be in any one of you a wicked heart of unbelief, in turning away from {the} living God.
13 But encourage yourselves each day, as long as it is called To-day, that none of you be hardened by the deceitfulness of sin.
14 For we are become companions of the Christ if indeed we hold the beginning of the assurance firm to the end;
15 in that it is said, To-day if ye will hear his voice, do not harden your hearts, as in the provocation;
16 (for who was it, who, having heard, provoked? but {was it} not all who came out of Egypt by Moses?
17 And with whom was he wroth forty years? {Was it} not with those who had sinned, whose carcases fell in the wilderness?
18 And to whom sware he that they should not enter into his rest, but to those who had not hearkened to the word?
19 And we see that they could not enter in on account of unbelief;)
1 Derfor, hellige brødre, I som har fått del i et himmelsk kall, gi akt på den apostel og yppersteprest som vi bekjenner, Jesus,
2 han som var tro mot den som gjorde ham dertil, likesom og Moses var i hele hans hus.
3 For denne er aktet så meget større ære verd enn Moses, som den som har gjort huset, har større ære enn huset selv.
4 Hvert hus blir jo gjort av nogen; men den som har gjort alt, er Gud;
5 og Moses var vel tro i hele hans hus som tjener til å vidne om det som skulde tales,
6 men Kristus som Sønn over hans hus, og hans hus er vi, såfremt vi holder vår frimodighet og det håp som vi roser oss av, fast inntil enden.
7 Derfor, som den Hellige Ånd sier: Idag, om I hører hans røst,
8 da forherd ikke eders hjerter som ved forbitrelsen, på fristelsesdagen i ørkenen,
9 hvor eders fedre fristet mig ved å sette mig på prøve, enda de så mine gjerninger i firti år;
10 derfor harmedes jeg på denne slekt og sa: De farer alltid vill i hjertet; men de kjente ikke mine veier,
11 så jeg svor i min vrede: Sannelig, de skal ikke komme inn til min hvile!
12 Se til, brødre, at det ikke i nogen av eder er et ondt, vantro hjerte, så han faller fra den levende Gud;
13 men forman hverandre hver dag, så lenge det heter idag, forat ikke nogen av eder skal forherdes ved syndens svik;
14 for vi har fått del med Kristus, såfremt vi holder vår første fulle visshet fast inntil enden.
15 Når det sies: Idag, om I hører hans røst, da forherd ikke eders hjerter som ved forbitrelsen,
16 hvem var det da vel som hørte den og dog forbitret ham? var det ikke alle de som gikk ut av Egypten ved Moses?
17 Og hvem var det han harmedes på i firti år? var det ikke på dem som hadde syndet, så deres kropper falt i ørkenen?
18 Og om hvem var det han svor at de ikke skulde komme inn til hans hvile, uten om dem som ikke hadde villet tro?
19 Så ser vi da at det var for vantros skyld de ikke kunde komme inn.