1 Da tok Sofar fra Na'ama til orde og sa:

2 Skulde en ordflom bli uten svar, eller en ordgyter få rett?

3 Skulde dine store ord drive menn til taushet, skulde du spotte uten at nogen skammer dig ut?

4 Og skal du få si: Ren er min lære, og skyldfri er jeg i dine øine?

5 Men bare Gud vilde tale og oplate sine leber mot dig

6 og åpenbare dig visdommens hemmeligheter, at det i dem er dobbelt forstand! Da måtte du nok innse at Gud tilgir dig noget av din misgjerning.

7 Mon du kan finne bunn i Guds vesen eller nå frem til den Allmektiges ytterste grense?

8 Himmelhøi er den*, hvad kan du gjøre? Dypere enn dødsriket, hvad vet du? / {* d.e. Guds visdom.}

9 Lengere enn jorden er dens mål og bredere enn havet.

10 Om han farer frem og setter i fengsel og sammenkaller retten, hvem vil da hindre ham?

11 For han, han kjenner de falske folk og ser uretten, uten at han trenger å gi akt på den,

12 og selv en uvettig mann får forstand*, og et ungt villesel blir født til menneske. / {* når Gud således går i rette med ham, JBS 11, 10.}

13 Hvis du retter ditt hjerte og utbreder dine hender til ham -

14 er det synd i din hånd, da ha den bort og la ikke urett bo i dine telt -

15 ja, da skal du, fri for lyte, opløfte ditt åsyn og stå fast og ikke frykte;

16 for du skal glemme din møie, som forbifarne vann skal du komme den i hu.

17 Og lysere enn middagen blir da ditt liv; mørket blir for dig som morgenen.

18 Og du skal være trygg, for da er det håp, og når du har sett dig vel omkring, kan du legge dig trygt til ro.

19 Og du skal hvile, og ingen skal skremme dig op, og mange skal søke din yndest.

20 Men de ugudeliges øine tæres bort; de har ingen tilflukt mere, og deres håp er å utånde sjelen.

1 A odpovídaje Zofar Naamatský, řekl:

2 Zdaliž k mnohým slovům nemá odpovědíno býti? Aneb zdali člověk mnohomluvný práv zůstane?

3 Žváním svým lidi zaměstknáváš, a posmíváš se, aniž jest, kdo by tě zahanbil.

4 Nebo jsi řekl: Čisté jest učení mé, a čist jsem, ó Bože, před očima tvýma.

5 Ješto, ó kdyby Bůh mluvil, a otevřel rty své proti tobě,

6 Aťby oznámil tajemství moudrosti, že dvakrát většího trestání zasloužil jsi. A věz, že se Bůh zapomněl na tebe pro nepravost tvou.

7 Zdaliž ty stižitelnosti Boží dosáhneš, aneb dokonalost Všemohoucího vystihneš?

8 Vyšší jest nebes, což učiníš? Hlubší než peklo, jakž porozumíš?

9 Delší jest míra její než země, a širší než moře.

10 Bude-li pléniti neb zavírati aneb ssužovati, kdo se na něj bude domlouvati?

11 Poněvadž zná lidskou marnost, a vidí nepravost, což by tomu rozuměti neměl?

12 Tak aby muž nesmyslný nabyl rozumu, ačkoli člověk jest jako hřebec z divokého osla zplozený.

13 Jestliže ty nastrojíš srdce své, a ruce své k němu vztáhneš;

14 Byla-li by nepravost v ruce tvé, vzdal ji od sebe, aniž dopouštěj bydliti v staních svých nešlechetnosti:

15 Tedy jistě pozdvihneš tváři své z poškvrny, a budeš nepohnutý, aniž se báti budeš.

16 Nebo se na těžkost zapomeneš, na niž jako na vody, kteréž pominuly, zpomínati budeš.

17 K tomu nad poledne jasný nastaneť čas; zatmíš-li se pak, jitru podobný budeš.

18 Budeš i mysli doufanlivé, maje naději; stánek roztáhneš, i bezpečně spáti budeš.

19 A tak v pokoji budeš, aniž tě kdo předěsí, a mnozí tváři tvé kořiti se budou.

20 Oči pak bezbožných zkaženy budou, a utíkání jim zhyne; nadto naděje jejich bude jako dchnutí člověka.