1 Min ånd* er brutt, mine dager utslukket; bare graver har jeg for mig. {* livskraft.}

2 Sannelig, spott omgir mig på alle kanter, og mitt øie må dvele ved deres trettekjære ferd.

3 Så sett nu et pant, gå i borgen for mig hos dig selv! Hvem skulde ellers gi mig håndslag*? / {* d.e. gå i borgen for mig, OSP 6, 1; 11, 15.}

4 Du har jo lukket deres hjerte for innsikt; derfor vil du ikke la dem vinne.

5 Den som forråder venner, så de blir til bytte*, hans barns øine skal tæres bort. / {* for sine forfølgere.}

6 Jeg er satt til et ordsprog for folk; jeg er en mann som blir spyttet i ansiktet.

7 Mitt øie er sløvt av gremmelse, og alle mine lemmer er som en skygge.

8 Rettskafne forferdes over dette, og den skyldfrie harmes over den gudløse;

9 men den rettferdige holder fast ved sin vei, og den som har rene hender, får enn mere kraft.

10 Men I - kom bare igjen alle sammen! Jeg finner dog ikke nogen vismann blandt eder.

11 Mine dager er faret forbi, mine planer sønderrevet - mitt hjertes eiendom!

12 Natt gjør de til dag, lyset, sier de, er nærmere enn det mørke som ligger like for mig.

13 Når jeg håper på dødsriket som mitt hus, reder i mørket mitt leie,

14 roper til graven: Du er min far, til makken: Du er min mor og min søster,

15 hvor er da mitt håp? Mitt håp - hvem øiner det?

16 Til dødsrikets bommer farer de* ned, på samme tid som jeg går til hvile i støvet. / {* mine forhåpninger.}

1 Dýchání mé ruší se, dnové moji hynou, hrobu blízký jsem.

2 Jistě posměvači jsou u mne, a pro jejich mne kormoucení nepřichází ani sen na oči mé.

3 Postav mi, prosím, rukojmě za sebe; kdo jest ten, nechť mi na to ruky podá.

4 Nebo srdce jejich přikryl jsi, aby nerozuměli, a protož jich nepovýšíš.

5 Kdož pochlebuje bližním, oči synů jeho zhynou.

6 Jistě vystavil mne za přísloví lidem, a za divadlo všechněm,

7 Tak že pro žalost pošly oči mé, a oudové moji všickni stínu jsou podobni.

8 Užasnouť se nad tím upřímí, a však nevinný proti pokrytci vždy se zsilovati bude.

9 Přídržeti se bude, pravím, spravedlivý cesty své, a ten, jenž jest čistých rukou, posilní se více.

10 Tolikéž i vy všickni obraťte se, a poďte, prosím; neboť nenacházím mezi vámi moudrého.

11 Dnové moji pomíjejí, myšlení má mizejí, přemyšlování, pravím, srdce mého.

12 Noc mi obracejí v den, a světla denního ukracují pro přítomnost temností.

13 Abych pak čeho i očekával, hrob bude dům můj, ve tmě usteli ložce své.

14 Jámu nazovu otcem svým, matkou pak a sestrou svou červy.

15 Kdež jest tedy očekávání mé? A kdo to, čím bych se troštoval, spatří?

16 Do skrýší hrobu sstoupí, poněvadž jest všechněm v prachu země odpočívati.