1 Allora Bildad di Suach rispose e disse:

2 "Quando porrete fine alle parole? Fate senno, e poi parleremo.

3 Perché siamo considerati come bruti e perché siamo agli occhi vostri degli esseri impuri?

4 O tu, che nel tuo cruccio laceri te stesso, dovrà la terra, per cagion tua, essere abbandonata e la roccia esser rimossa dal suo luogo?

5 Sì, la luce dell’empio si spegne, e la fiamma del suo fuoco non brilla.

6 La luce si oscura nella sua tenda, e la lampada che gli sta sopra si spegne.

7 I passi che facea nella sua forza si raccorciano, e i suoi propri disegni lo menano a ruina.

8 Poiché i suoi piedi lo traggon nel tranello, e va camminando sulle reti.

9 Il laccio l’afferra pel tallone, e la trappola lo ghermisce.

10 Sta nascosta in terra per lui un’insidia, e sul sentiero lo aspetta un agguato.

11 Paure lo atterriscono d’ogn’intorno, lo inseguono, gli stanno alle calcagna.

12 La sua forza vien meno dalla fame, la calamità gli sta pronta al fianco.

13 Gli divora a pezzo a pezzo la pelle, gli divora le membra il primogenito della morte.

14 Egli è strappato dalla sua tenda che credea sicura, e fatto scendere verso il re degli spaventi.

15 Nella sua tenda dimora chi non è de’ suoi, e la sua casa è cosparsa di zolfo.

16 In basso s’inaridiscono le sue radici, in alto son tagliati i suoi rami.

17 La sua memoria scompare dal paese, più non s’ode il suo nome per le campagne.

18 E’ cacciato dalla luce nelle tenebre, ed è bandito dal mondo.

19 Non lascia tra il suo popolo né figli, né nipoti, nessun superstite dov’egli soggiornava.

20 Quei d’occidente son stupiti della sua sorte, e quei d’oriente ne son presi d’orrore.

21 Certo son tali le dimore dei perversi e tale è il luogo di chi non conosce Iddio".

1 Da tok Bildad fra Suah til orde og sa:

2 Når vil I dog engang sette en grense for eders ord? Bli først forstandige, så kan vi tale sammen.

3 Hvorfor er vi aktet som fe? Hvorfor er vi urene i eders øine?

4 Å du som sønderriver dig selv din vrede! Mon jorden for din skyld skal lates øde, og en klippe rokkes fra sitt sted?

5 Like fullt skal den ugudeliges lys utslukkes, og hans ilds lue skal ikke skinne.

6 Lyset skal formørkes i hans telt og hans lampe utslukkes over ham.

7 Hans kraftige skritt skal bli innsnevret, og hans eget råd styrte ham;

8 for han kommer inn i et garn med sine føtter, og han vandrer på et nett.

9 En snare griper om hans hæl, et rep tar fatt i ham.

10 Skjult i jorden er det garn han fanges i, og fellen ligger på hans vei.

11 Redsler forferder ham rundt om og jager ham hvor han setter sin fot.

12 Av sult blir hans kraft fortært, og ulykke står ferdig ved hans side.

13 Hans hud fortæres stykke for stykke, dødens førstefødte* fortærer hans lemmer. / {* d.e. sykdom som volder døden.}

14 Han rives bort fra sitt telt, som han setter sin lit til, og du lar ham dra avsted til redslenes konge.

15 Folk som ikke hører ham til, bor i hans telt; det strøes svovel over hans bosted.

16 Nedentil tørkes hans røtter bort, og oventil visner hans grener.

17 Hans minne er blitt borte i landet, og hans navn nevnes ikke mere ute på marken.

18 Han støtes fra lys ut i mørke, han jages bort fra jorderike.

19 Han har ikke barn og ikke efterkommere blandt sitt folk, og det finnes ingen i hans boliger som har sloppet unda.

20 Over hans dag* forferdes de som bor i Vesten, og de som bor i Østen, gripes av redsel. / {* d.e. hans undergangs dag.}

21 Just således går det med den urettferdiges boliger, og således med hjemmet til den som ikke kjenner Gud.