1 Allora Tsofar di Naama rispose e disse:

2 "Quel che tu dici mi spinge a risponderti e ne suscita in me il fervido impulso.

3 Ho udito rimproveri che mi fanno oltraggio; ma lo spirito mio mi darà una risposta assennata.

4 Non lo sai tu che in ogni tempo, da che l’uomo è stato posto sulla terra,

5 il trionfo de’ malvagi è breve, e la gioia degli empi non dura che un istante?

6 Quando la sua altezza giungesse fino al cielo ed il suo capo toccasse le nubi,

7 l’empio perirà per sempre come lo sterco suo; quelli che lo vedevano diranno: "Dov’è?"

8 Se ne volerà via come un sogno, e non si troverà più; dileguerà come una visione notturna.

9 L’occhio che lo guardava, cesserà di vederlo, e la sua dimora più non lo scorgerà.

10 I suoi figli si raccomanderanno ai poveri, e le sue mani restituiranno la sua ricchezza.

11 Il vigor giovanile che gli riempiva l’ossa giacerà nella polvere con lui.

12 Il male è dolce alla sua bocca, se lo nasconde sotto la lingua,

13 lo risparmia, non lo lascia andar giù, lo trattiene sotto al suo palato:

14 ma il cibo gli si trasforma nelle viscere, e gli diventa in corpo veleno d’aspide.

15 Ha trangugiato ricchezze e le vomiterà; Iddio stesso gliele ricaccerà dal ventre.

16 Ha succhiato veleno d’aspide, la lingua della vipera l’ucciderà.

17 Non godrà più la vista d’acque perenni, né di rivi fluenti di miele e di latte.

18 Renderà il frutto delle sue fatiche, senza poterlo ingoiare. Pari alla sua ricchezza sarà la restituzione che ne dovrà fare, e così non godrà dei suoi beni.

19 Perché ha oppresso e abbandonato il povero, s’è impadronito di case che non avea costruite;

20 perché la sua ingordigia non conobbe requie, egli non salverà nulla di ciò che ha tanto bramato.

21 La sua voracità non risparmiava nulla, perciò il suo benessere non durerà.

22 Nel colmo dell’abbondanza, si troverà in penuria; la mano di chiunque ebbe a soffrir tormenti si leverà contro lui.

23 Quando starà per riempirsi il ventre, ecco Iddio manderà contro a lui l’ardor della sua ira; gliela farà piovere addosso per servirgli di cibo.

24 Se scampa alle armi di ferro, lo trafigge l’arco di rame.

25 Si strappa il dardo, esso gli esce dal corpo, la punta sfolgorante gli vien fuori dal fiele, lo assalgono i terrori della morte.

26 Buio profondo è riservato a’ suoi tesori; lo consumerà un fuoco non attizzato dall’uomo, che divorerà quel che resta nella sua tenda.

27 Il cielo rivelerà la sua iniquità, e la terra insorgerà contro di lui.

28 Le rendite della sua casa se n’andranno, portate via nel giorno dell’ira di Dio.

29 Tale la parte che Dio riserba all’empio, tale il retaggio che Dio gli destina".

1 Da tok Sofar fra Na'ama til orde og sa:

2 Derfor legger mine tanker mig svaret i munnen, og derfor stormer det i mig;

3 hånende tilrettevisning må jeg høre, og min ånd gir mig svar ut fra min innsikt.

4 Vet du da ikke at slik har det vært fra evighet, fra den tid mennesker blev satt på jorden,

5 at de ugudeliges jubel er kort, og den gudløses glede bare varer et øieblikk?

6 Stiger enn hans stolthet til himmelen, og når enn hans hode til skyen,

7 så går han dog likesom sitt skarn til grunne for evig; de som så ham, spør: Hvor er han?

8 Som en drøm flyr han bort, og ingen finner ham mere; han jages bort som et nattesyn.

9 Det øie som så ham, ser ham ikke mere, og hans sted skuer ham ikke lenger.

10 Hans barn må søke småfolks yndest, og hans hender må gi hans gods tilbake.

11 Hans ben var fulle av ungdomskraft, men nu ligger den med ham i støvet.

12 Smaker enn det onde søtt i hans munn, skjuler han det under sin tunge,

13 sparer han på det og slipper det ikke, men holder det tilbake under sin gane,

14 så blir dog hans mat omskapt i hans innvoller og blir til ormegift i hans liv.

15 Han slukte gods, og han må spy det ut igjen; Gud driver det ut av hans buk.

16 Ormegift må han innsuge; huggormens tunge dreper ham.

17 Han skal ikke få se bekker, elver av honning og elver av melk.

18 Han må gi tilbake det han har tjent, og får ikke nyte det; meget gods har han vunnet, men han får liten glede av det.

19 For han knuste småfolk og lot dem ligge der; han rante hus til sig, men får ikke bygge dem om;

20 han kjente aldri ro i sitt indre; han skal ikke slippe unda med sine skatter.

21 Det var intet som undgikk hans grådighet; derfor varer ikke hans lykke.

22 Midt i hans rikdom blir det trangt for ham; hver nødlidende vender sin hånd mot ham.

23 For å fylle hans buk sender Gud sin brennende vrede mot ham og lar sin mat regne på ham.

24 Flykter han for våben av jern, så gjennemborer en bue av kobber ham.

25 Når han så drar pilen ut av sin rygg, og den lynende odd kommer frem av hans galle, da faller dødsredsler over ham.

26 Alt mørke er opspart for hans vel gjemte skatter; en ild som intet menneske puster til, fortærer ham; den eter det som er igjen i hans telt.

27 Himmelen åpenbarer hans misgjerning, og jorden reiser sig mot ham.

28 Det han har samlet i sitt hus, føres bort, det skylles bort på Guds vredes dag.

29 Dette er den lodd som et ugudelig menneske får av Gud, den arv som er tilkjent ham av den Allmektige.