1 Allora Giobbe rispose e disse:

2 "Ah, se il mio travaglio si pesasse, se le mie calamità si mettessero tutte insieme sulla bilancia!

3 Sarebbero trovati più pesanti che la sabbia del mare. Ecco perché le mie parole sono temerarie.

4 Ché le saette dell’Onnipotente mi trafiggono, lo spirito mio ne sugge il veleno; i terrori di Dio si chierano in battaglia contro me.

5 L’asino salvatico raglia forse quand’ha l’erba davanti? mugghia forse il bue davanti alla pastura?

6 Si può egli mangiar ciò ch’è scipito e senza sale? c’è qualche gusto in un chiaro d’uovo?

7 L’anima mia rifiuta di toccare una simil cosa, essa è per me come un cibo ripugnante.

8 Oh, m’avvenisse pur quello che chiedo, e mi desse Iddio quello che spero!

9 Volesse pure Iddio schiacciarmi, stender la mano e tagliare il filo de’ miei giorni!

10 Sarebbe questo un conforto per me, esulterei nei dolori ch’egli non mi risparmia; giacché non ho rinnegato le parole del Santo.

11 Che è mai la mia forza perch’io speri ancora? Che fine m’aspetta perch’io sia paziente?

12 La mia forza è essa forza di pietra? e la mia carne, carne di rame?

13 Non son io ridotto senza energia, e non m’è forse tolta ogni speranza di guarire?

14 Pietà deve l’amico a colui che soccombe, quand’anche abbandoni il timor dell’Onnipotente.

15 Ma i fratelli miei si son mostrati infidi come un torrente, come l’acqua di torrenti che passano.

16 Il ghiaccio li rende torbidi, e la neve vi si scioglie;

17 ma passato il tempo delle piene, svaniscono; quando sentono il caldo, scompariscono dal loro luogo.

18 Le carovane che si dirigon là mutano strada, s’inoltran nel deserto, e vi periscono.

19 Le carovane di Tema li cercavan collo sguardo, i viandanti di Sceba ci contavan su,

20 ma furon delusi nella loro fiducia; giunti sul luogo, rimasero confusi.

21 Tali siete divenuti voi per me: vedete uno che fa orrore, e vi prende la paura.

22 V’ho forse detto: "Datemi qualcosa" o "co’ vostri beni fate un donativo a favor mio,"

23 o "liberatemi dalla stretta del nemico, o "scampatemi di man dei prepotenti"?

24 Ammaestratemi, e mi starò in silenzio; fatemi capire in che cosa ho errato.

25 Quanto sono efficaci le parole rette! Ma la vostra riprensione che vale?

26 Volete dunque biasimar delle parole? Ma le parole d’un disperato se le porta il vento!

27 Voi sareste capaci di trar la sorte sull’orfano, e di contrattare il vostro amico!

28 Ma pure vi piaccia di rivolgervi a guardarmi, e vedete s’io vi menta in faccia.

29 Mutate consiglio! Non vi sia in voi iniquità! Mutate consiglio, la mia giustizia sussiste.

30 V’è qualche iniquità sulla mia lingua? Il mio palato non distingue più quel ch’è male?

1 Da tok Job til orde og sa:

2 Gid min gremmelse blev veid, og min ulykke samtidig lagt på vekten!

3 For nu er den tyngre enn havets sand; derfor var mine ord tankeløse.

4 For den Allmektiges piler sitter i mig, og min ånd drikker deres gift; Guds redsler stiller sig op imot mig.

5 Skriker vel et villesel midt i det grønne gress? Eller brøler en okse foran sitt fôr?

6 Hvem vil ete det som det ingen smak er i, uten salt? Eller er det smak i eggehvite?

7 Det byr mig imot å røre ved det*; det er for mig som utskjemt mat. / {* d.e. ved mine lidelser.}

8 Gid min bønn måtte bli hørt, og Gud vilde opfylle mitt håp!

9 Og måtte det behage Gud å knuse mig, å slippe løs sin hånd og avskjære min livstråd!

10 Da hadde jeg ennu en trøst, og jeg skulde springe av glede midt i den skånselløse smerte; for jeg har ikke fornektet den Helliges ord.

11 Hvad kraft har jeg, så jeg kunde holde ut, og hvad blir enden med mig, så jeg kunde være tålmodig?

12 Er da min kraft som stenens kraft? Eller er mitt kjøtt av kobber?

13 Er jeg da ikke aldeles hjelpeløs? Er ikke all utsikt til frelse fratatt mig?

14 Den ulykkelige burde møte kjærlighet hos sin venn, selv om han opgir frykten for den Allmektige.

15 Men mine brødre har sviktet som en bekk, som strømmer hvis vann skyller over,

16 som er grumset av is, og som det skjuler sig sne i;

17 men på den tid de treffes av solens glød, tørkes de ut; når det blir hett, svinner de bort.

18 Karavaner som er på veien til dem, bøier av; de drar op i ørkenen og omkommer.

19 Temas karavaner speidet efter dem, Sjebas reisefølger satte sitt håp til dem;

20 de blev til skamme, fordi de stolte på dem; de kom dit og blev skuffet.

21 Således er I nu blitt til intet; I ser ulykken og blir redde.

22 Har jeg vel bedt eder at I skulde gi mig noget eller bruke noget av eders gods til beste for mig,

23 at I skulde frelse mig av fiendens hånd og løskjøpe mig fra voldsmenn?

24 Lær mig, så skal jeg tie, og vis mig hvori jeg har faret vill!

25 Hvor kraftige er ikke rettsindige ord! Men hvad gagn er det i en refselse fra eder?

26 Tenker I på å refse ord? Ord av en fortvilet mann hører jo vinden til.

27 Endog om en farløs kunde I kaste lodd og kjøpslå om eders venn.

28 Men gjør nu så vel å se på mig! Skulde jeg vel ville lyve eder midt op i ansiktet?

29 Vend om, la det ikke skje urett! Vend om, jeg har ennu rett i dette.

30 Er det urett på min tunge, eller skulde min gane ikke merke hvad som er ondt?