1 Jób pedig felele, és monda:

2 Bezzeg jól segítettél a tehetetlenen, meggyámolítottad az erõtelen kart!

3 Bezzeg jó tanácsot adtál a tudatlannak, és sok értelmet tanusítottál!

4 Kivel beszélgettél, és kinek a lelke jött ki belõled?

5 A halottak is megremegnek [tõle;] a vizek alatt levõk és azok lakói is.

6 Az alvilág mezítelen elõtte, és eltakaratlan a holtak országa.

7 Õ terjeszti ki északot az üresség fölé és függeszti föl a földet a semmiség fölé.

8 Õ köti össze felhõibe a vizeket úgy, hogy a felhõ alattok meg nem hasad.

9 Õ rejti el királyi székének színét, felhõjét fölibe terítvén.

10 Õ szab határt a víz színe fölé - a világosságnak és setétségnek elvégzõdéséig.

11 Az egek oszlopai megrendülnek, és düledeznek fenyegetéseitõl.

12 Erejével felriasztja a tengert, és bölcseségével megtöri Ráhábot.

13 Lehelletével megékesíti az eget, keze átdöfi a futó kígyót.

14 Ímé, ezek az õ útainak részei, de mily kicsiny rész az, a mit meghallunk abból! Ám az õ hatalmának mennydörgését ki érthetné meg?

1 Da tok Job til orde og sa:

2 Hvor du har hjulpet den avmektige, støttet den kraftløse arm!

3 Hvor du har gitt den uvise råd, og hvilket overmål av visdom du har lagt for dagen!

4 Hvem har du fremført dine ord for, og hvis ånd har talt gjennem dig?

5 Dødsrikets skygger skjelver, vannenes dyp og de som bor i dem.

6 Dødsriket ligger åpent for ham og avgrunnen uten dekke.

7 Han breder Norden ut over det øde rum, han henger jorden på intet.

8 Han binder vannene sammen i sine skyer, og skyene brister ikke under dem.

9 Han lukker for sin trone, breder sine skyer over den.

10 En grense har han dradd i en ring over vannene, der hvor lyset grenser til mørket.

11 Himmelens støtter skjelver, og de forferdes for hans trusel.

12 Ved sin kraft oprører han havet, og ved sin forstand knuser han Rahab.

13 Ved hans ånde blir himmelen klar; hans hånd gjennemborer den lettfarende drage.

14 Se, dette er bare utkantene av hans verk; hvor svak er lyden av det ord vi hører! Men hans veldes torden - hvem forstår den?