1 Then answered Zophar the Naamathite, and said, 2 Should not the multitude of words be answered? and should a man full of talk be justified? 3 Should thy lies make men hold their peace? and when thou mockest, shall no man make thee ashamed? 4 For thou hast said, My doctrine is pure, and I am clean in thine eyes. 5 But oh that God would speak, and open his lips against thee; 6 And that he would shew thee the secrets of wisdom, that they are double to that which is! Know therefore that God exacteth of thee less than thine iniquity deserveth.

7 Canst thou by searching find out God? canst thou find out the Almighty unto perfection? 8 It is as high as heaven; what canst thou do? deeper than hell; what canst thou know? 9 The measure thereof is longer than the earth, and broader than the sea. 10 If he cut off, and shut up, or gather together, then who can hinder him? 11 For he knoweth vain men: he seeth wickedness also; will he not then consider it? 12 For vain man would be wise, though man be born like a wild ass’s colt.

13 If thou prepare thine heart, and stretch out thine hands toward him; 14 If iniquity be in thine hand, put it far away, and let not wickedness dwell in thy tabernacles. 15 For then shalt thou lift up thy face without spot; yea, thou shalt be stedfast, and shalt not fear: 16 Because thou shalt forget thy misery, and remember it as waters that pass away: 17 And thine age shall be clearer than the noonday; thou shalt shine forth, thou shalt be as the morning. 18 And thou shalt be secure, because there is hope; yea, thou shalt dig about thee, and thou shalt take thy rest in safety. 19 Also thou shalt lie down, and none shall make thee afraid; yea, many shall make suit unto thee. 20 But the eyes of the wicked shall fail, and they shall not escape, and their hope shall be as the giving up of the ghost.

1 Da tok Sofar fra Na'ama til orde og sa:

2 Skulde en ordflom bli uten svar, eller en ordgyter få rett?

3 Skulde dine store ord drive menn til taushet, skulde du spotte uten at nogen skammer dig ut?

4 Og skal du få si: Ren er min lære, og skyldfri er jeg i dine øine?

5 Men bare Gud vilde tale og oplate sine leber mot dig

6 og åpenbare dig visdommens hemmeligheter, at det i dem er dobbelt forstand! Da måtte du nok innse at Gud tilgir dig noget av din misgjerning.

7 Mon du kan finne bunn i Guds vesen eller nå frem til den Allmektiges ytterste grense?

8 Himmelhøi er den*, hvad kan du gjøre? Dypere enn dødsriket, hvad vet du? / {* d.e. Guds visdom.}

9 Lengere enn jorden er dens mål og bredere enn havet.

10 Om han farer frem og setter i fengsel og sammenkaller retten, hvem vil da hindre ham?

11 For han, han kjenner de falske folk og ser uretten, uten at han trenger å gi akt på den,

12 og selv en uvettig mann får forstand*, og et ungt villesel blir født til menneske. / {* når Gud således går i rette med ham, JBS 11, 10.}

13 Hvis du retter ditt hjerte og utbreder dine hender til ham -

14 er det synd i din hånd, da ha den bort og la ikke urett bo i dine telt -

15 ja, da skal du, fri for lyte, opløfte ditt åsyn og stå fast og ikke frykte;

16 for du skal glemme din møie, som forbifarne vann skal du komme den i hu.

17 Og lysere enn middagen blir da ditt liv; mørket blir for dig som morgenen.

18 Og du skal være trygg, for da er det håp, og når du har sett dig vel omkring, kan du legge dig trygt til ro.

19 Og du skal hvile, og ingen skal skremme dig op, og mange skal søke din yndest.

20 Men de ugudeliges øine tæres bort; de har ingen tilflukt mere, og deres håp er å utånde sjelen.