1 And Job answered and said, 2 No doubt but ye are the people, and wisdom shall die with you. 3 But I have understanding as well as you; I am not inferior to you: yea, who knoweth not such things as these? 4 I am as one mocked of his neighbour, who calleth upon God, and he answereth him: the just upright man is laughed to scorn. 5 He that is ready to slip with his feet is as a lamp despised in the thought of him that is at ease.

6 The tabernacles of robbers prosper, and they that provoke God are secure; into whose hand God bringeth abundantly. 7 But ask now the beasts, and they shall teach thee; and the fowls of the air, and they shall tell thee: 8 Or speak to the earth, and it shall teach thee: and the fishes of the sea shall declare unto thee. 9 Who knoweth not in all these that the hand of the LORD hath wrought this? 10 In whose hand is the soul of every living thing, and the breath of all mankind. 11 Doth not the ear try words? and the mouth taste his meat?

12 With the ancient is wisdom; and in length of days understanding. 13 With him is wisdom and strength, he hath counsel and understanding. 14 Behold, he breaketh down, and it cannot be built again: he shutteth up a man, and there can be no opening. 15 Behold, he withholdeth the waters, and they dry up: also he sendeth them out, and they overturn the earth. 16 With him is strength and wisdom: the deceived and the deceiver are his. 17 He leadeth counsellors away spoiled, and maketh the judges fools. 18 He looseth the bond of kings, and girdeth their loins with a girdle. 19 He leadeth princes away spoiled, and overthroweth the mighty. 20 He removeth away the speech of the trusty, and taketh away the understanding of the aged. 21 He poureth contempt upon princes, and weakeneth the strength of the mighty. 22 He discovereth deep things out of darkness, and bringeth out to light the shadow of death. 23 He increaseth the nations, and destroyeth them: he enlargeth the nations, and straiteneth them again. 24 He taketh away the heart of the chief of the people of the earth, and causeth them to wander in a wilderness where there is no way. 25 They grope in the dark without light, and he maketh them to stagger like a drunken man.

1 Da tok Job til orde og sa:

2 Ja sannelig, I er de rette folk, og med eder dør visdommen ut.

3 Også jeg har forstand, likesom I, jeg står ikke tilbake for eder, og hvem vet ikke dette?

4 Til spott for mine venner er jeg, jeg som ropte til Gud og fikk svar; til spott er jeg, den rettskafne og ulastelige.

5 Ulykken fortjener bare forakt efter de trygges mening; forakt venter dem hvis fot vakler.

6 Ødeleggeres telt blir i ro, og trygge er de som egger Gud til vrede, de som fører sin gud i sin hånd*. / {* HAB 1, 11.}

7 Men spør du dyrene, de skal lære dig, og himmelens fugler, de skal si dig det,

8 eller tal til jorden, og den skal lære dig, og havets fisker skal fortelle dig det.

9 Hvem skjønner ikke av alt dette at det er Herrens hånd som har skapt det,

10 han som har i sin hånd hver levende sjel og hvert menneskelegemes ånd?

11 Mon ikke øret prøver ord, likesom ganen smaker mat?

12 Hos gråhårede er visdom, og langt liv gir forstand.

13 Hos ham er visdom og velde, ham hører råd og forstand til.

14 Se, han river ned, og det bygges ikke op igjen; han stenger for en mann, og det lukkes ikke op.

15 Han demmer for vannene, og de tørker bort, og han slipper dem løs, og de velter om jorden.

16 Hos ham er styrke og visdom; i hans makt er både den som farer vill, og den som fører vill.

17 Han fører rådsherrer bort som fanger, og dommere gjør han til dårer.

18 Kongers tvangsbånd løser han og binder rep om deres lender.

19 Han fører prester bort som fanger, og mektige menn støter han ned.

20 Han fratar prøvede menn mælet og oldinger deres innsikt.

21 Han utøser forakt over fyrster, og de sterkes belte løser han.

22 Han drar det skjulte frem av mørket og fører dødsskygge frem i lyset.

23 Han lar folkene bli store, og han lar dem gå til grunne; han gir folkene vidt rum, og han fører dem bort.

24 Høvdingene i landet fratar han forstanden og lar dem fare vill i et uveisomt øde;

25 de famler i mørke uten lys, og han lar dem rave likesom drukne.