1 Then Eliphaz the Temanite answered and said, 2 Can a man be profitable unto God, as he that is wise may be profitable unto himself? 3 Is it any pleasure to the Almighty, that thou art righteous? or is it gain to him, that thou makest thy ways perfect? 4 Will he reprove thee for fear of thee? will he enter with thee into judgment?

5 Is not thy wickedness great? and thine iniquities infinite? 6 For thou hast taken a pledge from thy brother for nought, and stripped the naked of their clothing. 7 Thou hast not given water to the weary to drink, and thou hast withholden bread from the hungry. 8 But as for the mighty man, he had the earth; and the honourable man dwelt in it. 9 Thou hast sent widows away empty, and the arms of the fatherless have been broken. 10 Therefore snares are round about thee, and sudden fear troubleth thee; 11 Or darkness, that thou canst not see; and abundance of waters cover thee. 12 Is not God in the height of heaven? and behold the height of the stars, how high they are! 13 And thou sayest, How doth God know? can he judge through the dark cloud? 14 Thick clouds are a covering to him, that he seeth not; and he walketh in the circuit of heaven.

15 Hast thou marked the old way which wicked men have trodden? 16 Which were cut down out of time, whose foundation was overflown with a flood: 17 Which said unto God, Depart from us: and what can the Almighty do for them? 18 Yet he filled their houses with good things: but the counsel of the wicked is far from me. 19 The righteous see it, and are glad: and the innocent laugh them to scorn. 20 Whereas our substance is not cut down, but the remnant of them the fire consumeth.

21 Acquaint now thyself with him, and be at peace: thereby good shall come unto thee. 22 Receive, I pray thee, the law from his mouth, and lay up his words in thine heart. 23 If thou return to the Almighty, thou shalt be built up, thou shalt put away iniquity far from thy tabernacles. 24 Then shalt thou lay up gold as dust, and the gold of Ophir as the stones of the brooks. 25 Yea, the Almighty shall be thy defence, and thou shalt have plenty of silver. 26 For then shalt thou have thy delight in the Almighty, and shalt lift up thy face unto God. 27 Thou shalt make thy prayer unto him, and he shall hear thee, and thou shalt pay thy vows. 28 Thou shalt also decree a thing, and it shall be established unto thee: and the light shall shine upon thy ways. 29 When men are cast down, then thou shalt say, There is lifting up; and he shall save the humble person. 30 He shall deliver the island of the innocent: and it is delivered by the pureness of thine hands.

1 Da tok Elifas fra Teman til orde og sa:

2 Kan vel en mann være til gagn for Gud? Nei, bare sig selv gagner den forstandige.

3 Er det til nogen nytte for den Allmektige at du er rettferdig, eller til nogen vinning at du vandrer ulastelig?

4 Er det for din gudsfrykts skyld han refser dig eller går i rette med dig?

5 Er ikke din ondskap stor og dine misgjerninger uten ende?

6 Du tok jo pant av dine brødre uten grunn og drog klærne av de nakne.

7 Du gav ikke den trette vann å drikke, og den sultne nektet du brød.

8 Men den som gikk frem med vold, han fikk landet i eie, og den som var høit aktet, bodde i det.

9 Enker har du latt fare tomhendt, og farløses armer blev knust.

10 Derfor er det snarer rundt omkring dig, og en hastig redsel forferder dig.

11 Eller ser du ikke mørket og den vannflom som dekker dig?

12 Er ikke Gud høi som himmelen? Og se de øverste stjerner, hvor høit de står!

13 Og du sier: Hvad vet Gud? Kan han vel dømme gjennem mørket?

14 Skyene er et dekke for ham, så han ikke ser noget, og på himmelens hvelving vandrer han.

15 Vil du følge den sti som syndens menn vandret på i de gamle dager,

16 de som blev bortrykket før tiden, og under hvis føtter grunnen fløt bort som en strøm,

17 de menn som sa til Gud: Vik fra oss, og som spurte hvad den Allmektige vel skulde kunne gjøre for dem,

18 enda han hadde fylt deres hus med det som var godt? - Men de ugudeliges tanker er lang fra mine tanker. -

19 De rettferdige så det* og gledet sig, og de uskyldige spottet dem: / {* JBS 22, 16.}

20 Sannelig, våre fiender er tilintetgjort, og ild har fortært deres overflod.

21 Forlik dig nu med ham, så vil du få fred! Og så skal lykke times dig.

22 Ta imot lærdom av hans munn og legg dig hans ord på hjerte!

23 Vender du om til den Allmektige, da skal din lykke bli bygget op igjen; men du må få urett bort fra dine telt.

24 Kast ditt gull i støvet og ditt Ofir-gull blandt bekkenes stener!

25 Så skal den Allmektige være ditt gull, være som dynger av sølv for dig,

26 for da skal du glede dig i den Allmektige og løfte ditt åsyn til Gud.

27 Du skal bede til ham, og han skal høre dig, og du skal opfylle dine løfter,

28 og setter du dig noget fore, da skal det lykkes for dig, og over dine veier skal det skinne lys;

29 når de fører nedover, skal du si: Opover! Han skal frelse den som slår sitt øie ned;

30 han skal redde endog den som ikke er uskyldig; ved dine henders renhet skal han bli reddet*. / {* når du beder for ham. 1TI 2, 8. JAK 5 16.}