1 Then answered Eliphaz the Temanite, and said, 2 Should a wise man utter vain knowledge, and fill his belly with the east wind? 3 Should he reason with unprofitable talk? or with speeches wherewith he can do no good? 4 Yea, thou castest off fear, and restrainest prayer before God. 5 For thy mouth uttereth thine iniquity, and thou choosest the tongue of the crafty. 6 Thine own mouth condemneth thee, and not I: yea, thine own lips testify against thee. 7 Art thou the first man that was born? or wast thou made before the hills? 8 Hast thou heard the secret of God? and dost thou restrain wisdom to thyself? 9 What knowest thou, that we know not? what understandest thou, which is not in us? 10 With us are both the grayheaded and very aged men, much elder than thy father. 11 Are the consolations of God small with thee? is there any secret thing with thee? 12 Why doth thine heart carry thee away? and what do thy eyes wink at, 13 That thou turnest thy spirit against God, and lettest such words go out of thy mouth? 14 What is man, that he should be clean? and he which is born of a woman, that he should be righteous? 15 Behold, he putteth no trust in his saints; yea, the heavens are not clean in his sight. 16 How much more abominable and filthy is man, which drinketh iniquity like water?

17 I will shew thee, hear me; and that which I have seen I will declare; 18 Which wise men have told from their fathers, and have not hid it: 19 Unto whom alone the earth was given, and no stranger passed among them. 20 The wicked man travaileth with pain all his days, and the number of years is hidden to the oppressor. 21 A dreadful sound is in his ears: in prosperity the destroyer shall come upon him. 22 He believeth not that he shall return out of darkness, and he is waited for of the sword. 23 He wandereth abroad for bread, saying, Where is it? he knoweth that the day of darkness is ready at his hand. 24 Trouble and anguish shall make him afraid; they shall prevail against him, as a king ready to the battle. 25 For he stretcheth out his hand against God, and strengtheneth himself against the Almighty. 26 He runneth upon him, even on his neck, upon the thick bosses of his bucklers: 27 Because he covereth his face with his fatness, and maketh collops of fat on his flanks. 28 And he dwelleth in desolate cities, and in houses which no man inhabiteth, which are ready to become heaps. 29 He shall not be rich, neither shall his substance continue, neither shall he prolong the perfection thereof upon the earth. 30 He shall not depart out of darkness; the flame shall dry up his branches, and by the breath of his mouth shall he go away. 31 Let not him that is deceived trust in vanity: for vanity shall be his recompence. 32 It shall be accomplished before his time, and his branch shall not be green. 33 He shall shake off his unripe grape as the vine, and shall cast off his flower as the olive. 34 For the congregation of hypocrites shall be desolate, and fire shall consume the tabernacles of bribery. 35 They conceive mischief, and bring forth vanity, and their belly prepareth deceit.

1 Da tok Elifas fra Teman til orde og sa:

2 Svarer vel en vis mann med en kunnskap som bare er vind, og fyller han sitt indre med stormvær?

3 Vil han vel forsvare sin sak med ord som ikke nytter, og med tale hvormed han intet utretter?

4 Du nedbryter endog gudsfrykten og svekker andakten for Guds åsyn;

5 for din synd legger ordene i din munn, og du velger falske menns tale.

6 Din egen munn domfeller dig, ikke jeg; dine leber vidner mot dig.

7 Blev du født først av alle mennesker, eller kom du til verden før alle haugene var til?

8 Har du vært tilhører i Guds lønnlige råd og der tilranet dig visdom?

9 Hvad vet du som vi ikke vet? Hvad forstår du som er ukjent for oss?

10 Det er blandt oss en som er både gammel og gråhåret, rikere på dager enn din far.

11 Er Guds trøsteord for lite for dig, og et ord som er talt i saktmodighet til dig?

12 Hvorfor lar du dig rive med av ditt hjerte, og hvorfor gnistrer dine øine? -

13 siden du vender din vrede mot Gud og lar ordene strømme fra din munn.

14 Hvad er et menneske, at han skulde være ren, og en som er født av en kvinne, at han skulde være rettferdig?

15 Endog på sine hellige stoler han ikke, og himlene er ikke rene i hans øine,

16 langt mindre da en vederstyggelig, en fordervet, en mann som drikker urett som vann*. / {* d.e. er like så begjærlig efter å gjøre urett som den tørstige er efter vann.}

17 Jeg vil kunngjøre dig noget, hør på mig! Hvad jeg har sett, det vil jeg fortelle,

18 det som vise menn forkynner og ikke har dulgt, det som de mottok fra sine fedre,

19 til hvem landet alene var gitt, og blandt hvem ingen fremmed hadde draget igjennem.

20 En ugudelig lever i angst alle sine dager, og få i tall er de år som er gjemt for voldsmannen.

21 Redselstoner lyder i hans ører; midt i freden kommer ødeleggeren over ham.

22 Han tror ikke han skal komme tilbake fra mørket, og han er utsett til å falle for sverdet.

23 Han flakker om efter brød og spør: Hvor er det å finne? Han vet at en mørkets dag står ferdig ved hans side .

24 Nød og trengsel forferder ham; den overvelder ham, lik en stridsrustet konge,

25 fordi han rakte ut sin hånd mot Gud og våget å trosse den Allmektige,

26 stormet frem mot ham med opreist nakke, med sine skjolds tette tak,

27 fordi han dekket sitt ansikt med sin fedme og la fett på sin lend

28 og bodde i ødelagte byer, i hus hvor ingen skulde bo, og som var bestemt til å bli grusdynger.

29 Han blir ikke rik, og hans gods varer ikke ved, og hans grøde luter ikke mot jorden.

30 Han slipper ikke ut av mørket; ildslue skal tørke hans kvister, og han skal komme bort ved hans* munns ånde. / {* Guds. JBS 4, 9. JES 11, 4.}

31 Ei sette han sin lit til det som forgjengelig er! Da narrer han sig selv, for bare forgjengelighet blir hans vederlag.

32 Før hans dag kommer, blir det opfylt, og hans gren grønnes ikke.

33 Han blir som et vintre som mister sine druer før de er modne, og som et oljetre som feller sine blomster;

34 for den gudløses hus er ufruktbart, og ild fortærer deres telter som lar sig underkjøpe.

35 De undfanger ulykke og føder nød, og deres morsliv fostrer svik.