1 Then Job answered and said, 2 I have heard many such things: miserable comforters are ye all. 3 Shall vain words have an end? or what emboldeneth thee that thou answerest? 4 I also could speak as ye do: if your soul were in my soul’s stead, I could heap up words against you, and shake mine head at you. 5 But I would strengthen you with my mouth, and the moving of my lips should asswage your grief.
6 Though I speak, my grief is not asswaged: and though I forbear, what am I eased? 7 But now he hath made me weary: thou hast made desolate all my company. 8 And thou hast filled me with wrinkles, which is a witness against me: and my leanness rising up in me beareth witness to my face. 9 He teareth me in his wrath, who hateth me: he gnasheth upon me with his teeth; mine enemy sharpeneth his eyes upon me. 10 They have gaped upon me with their mouth; they have smitten me upon the cheek reproachfully; they have gathered themselves together against me. 11 God hath delivered me to the ungodly, and turned me over into the hands of the wicked. 12 I was at ease, but he hath broken me asunder: he hath also taken me by my neck, and shaken me to pieces, and set me up for his mark. 13 His archers compass me round about, he cleaveth my reins asunder, and doth not spare; he poureth out my gall upon the ground. 14 He breaketh me with breach upon breach, he runneth upon me like a giant. 15 I have sewed sackcloth upon my skin, and defiled my horn in the dust. 16 My face is foul with weeping, and on my eyelids is the shadow of death;
17 Not for any injustice in mine hands: also my prayer is pure. 18 O earth, cover not thou my blood, and let my cry have no place. 19 Also now, behold, my witness is in heaven, and my record is on high. 20 My friends scorn me: but mine eye poureth out tears unto God. 21 O that one might plead for a man with God, as a man pleadeth for his neighbour! 22 When a few years are come, then I shall go the way whence I shall not return.
1 Da tok Job til orde og sa:
2 Jeg har hørt meget som dette; I er plagsomme trøstere alle sammen.
3 Blir det aldri ende på de vindige ord? Eller hvad egger dig til å svare?
4 Også jeg kunde tale som I; om I var i mitt sted, kunde jeg sette ord sammen mot eder, og jeg kunde ryste på hodet over eder;
5 jeg kunde styrke eder med min munn*, og mine lebers medynk kunde stille eders smerte. / {* d.e. med tomme ord.}
6 Om jeg taler, stilles ikke min smerte, og lar jeg det være, hvad lindring får jeg da?
7 Ja, nu har han trettet mig ut; du har ødelagt hele mitt hus.
8 Og du grep mig fatt - det blev et vidne mot mig; min magerhet stod op imot mig, like i mitt åsyn vidnet den mot mig.
9 Hans vrede sønderrev mig og forfulgte mig; han skar tenner imot mig; som min motstander hvesset han sine øine mot mig.
10 De* spilet op sin munn mot mig, med hån slo de mine kinnben; alle slo de sig sammen mot mig. / {* mine fiender, JBS 16, 11.}
11 Gud gir mig i urettferdige folks vold og styrter mig i ugudelige menneskers hender.
12 Jeg levde i ro; da sønderbrøt han mig, han grep mig i nakken og sønderknuste mig, han satte mig op til skive for sig.
13 Hans skyttere kringsatte mig, han kløvde mine nyrer uten barmhjertighet; han øste ut min galle på jorden.
14 Han rev i mig rift på rift; han stormet mot mig som en kjempe.
15 Jeg har sydd sekk om min hud og stukket mitt horn i støvet*; / {* d.e. opgitt min makt og høihet.}
16 mitt ansikt er rødt av gråt, og over mine øielokk ligger det dødsskygge.
17 Og dog er det ingen urett i mine hender, og min bønn er ren.
18 Å jord, dekk ikke mitt blod*, og måtte det ikke være noget sted hvor mitt skrik stanser! / {* JES 26, 21. 1MO 4, 10.}
19 Selv nu har jeg mitt vidne i himmelen og i det høie en som kan stadfeste mine ord.
20 Stadig spotter mine venner mig; mot Gud skuer gråtende mitt øie,
21 at han må la mannen få rett i hans strid med Gud og menneskebarnet rett mot hans næste;
22 for få år vil det gå før jeg vandrer den vei som jeg ikke vender tilbake.