1 "Mortals, born of woman, are of few days and full of trouble.2 They spring up like flowers and wither away; like fleeting shadows, they do not endure.3 Do you fix your eye on them? Will you bring them "before you for judgment?4 Who can bring what is pure from the impure? No one!5 A person's days are determined; you have decreed the number of his months and have set limits he cannot exceed.6 So look away from him and let him alone, till he has put in his time like a hired laborer.7 "At least there is hope for a tree: If it is cut down, it will sprout again, and its new shoots will not fail.8 Its roots may grow old in the ground and its stump die in the soil,9 yet at the scent of water it will bud and put forth shoots like a plant.10 But a man dies and is laid low; he breathes his last and is no more.11 As the water of a lake dries up or a riverbed becomes parched and dry,12 so he lies down and does not rise; till the heavens are no more, people will not awake or be roused from their sleep.13 "If only you would hide me in the grave and conceal me till your anger has passed! If only you would set me a time and then remember me!14 If someone dies, will they live again? All the days of my hard service I will wait for my renewal "to come.15 You will call and I will answer you; you will long for the creature your hands have made.16 Surely then you will count my steps but not keep track of my sin.17 My offenses will be sealed up in a bag; you will cover over my sin.18 "But as a mountain erodes and crumbles and as a rock is moved from its place,19 as water wears away stones and torrents wash away the soil, so you destroy a person's hope.20 You overpower them once for all, and they are gone; you change their countenance and send them away.21 If their children are honored, they do not know it; if their offspring are brought low, they do not see it.22 They feel but the pain of their own bodies and mourn only for themselves."

1 Et menneske, født av en kvinne, lever en kort tid og mettes med uro.2 Som en blomst skyter han op og visner, han farer bort som skyggen og holder ikke stand.3 Endog over en sådan holder du dine øine åpne, og mig fører du frem for din domstol!4 Kunde det bare komme en ren av en uren! Ikke én!5 Når hans dager er fastsatt, hans måneders tall bestemt hos dig, når du har satt ham en grense som han ikke kan overskride,6 så vend ditt øie bort fra ham, så han kan ha ro så vidt at han kan glede sig som en dagarbeider ved sin dag!7 For treet er det håp; om det hugges, så spirer det igjen, og på nye skudd mangler det ikke;8 om dets rot eldes i jorden, og dets stubb dør ut i mulden,9 så setter det allikevel knopper ved eimen av vannet og skyter grener som et nyplantet tre.10 Men når en mann dør, så ligger han der, når et menneske opgir ånden, hvor er han da?11 Som vannet minker bort i en sjø, og som en elv efterhånden blir grunnere og tørker ut,12 så legger et menneske sig ned og reiser sig ikke igjen; så lenge himmelen er til, våkner de ikke - de vekkes ikke op av sin søvn.13 Å om du vilde gjemme mig i dødsriket og skjule mig der til din vrede var over - om du vilde sette mig et tidsmål og så komme mig i hu!14 Når en mann dør, lever han da op igjen? Alle min krigstjenestes dager skulde jeg da vente, til min avløsning kom;15 du skulde da rope, og jeg skulde svare dig; efter dine henders verk skulde du lenges.16 Men nu teller du mine skritt og akter stadig på min synd.17 Forseglet i en pung ligger min brøde, og du syr til over min misgjerning.18 Men som et fjell faller og smuldres bort, og en klippe flyttes fra sitt sted,19 som vannet huler ut stener og flommen skyller bort mulden, således gjør du menneskets håp til intet;20 du overvelder ham for alltid, og han farer bort; du forvender hans åsyn og lar ham fare.21 Kommer hans barn til ære, da vet han det ikke, og blir de ringeaktet, da blir han det ikke var.22 Bare over ham selv kjenner hans legeme smerte, og bare over ham selv sørger hans sjel.