1 Then Eliphaz the Temanite replied:2 "If someone ventures a word with you, will you be impatient? But who can keep from speaking?3 Think how you have instructed many, how you have strengthened feeble hands.4 Your words have supported those who stumbled; you have strengthened faltering knees.5 But now trouble comes to you, and you are discouraged; it strikes you, and you are dismayed.6 Should not your piety be your confidence and your blameless ways your hope?7 "Consider now: Who, being innocent, has ever perished? Where were the upright ever destroyed?8 As I have observed, those who plow evil and those who sow trouble reap it.9 At the breath of God they perish; at the blast of his anger they are no more.10 The lions may roar and growl, yet the teeth of the great lions are broken.11 The lion perishes for lack of prey, and the cubs of the lioness are scattered.12 "A word was secretly brought to me, my ears caught a whisper of it.13 Amid disquieting dreams in the night, when deep sleep falls on people,14 fear and trembling seized me and made all my bones shake.15 A spirit glided past my face, and the hair on my body stood on end.16 It stopped, but I could not tell what it was. A form stood before my eyes, and I heard a hushed voice:17 'Can a mortal be more righteous than God? Can even a strong man be more pure than his Maker?18 If God places no trust in his servants, if he charges his angels with error,19 how much more those who live in houses of clay, whose foundations are in the dust, who are crushed more readily than a moth!20 Between dawn and dusk they are broken to pieces; unnoticed, they perish forever.21 Are not the cords of their tent pulled up, so that they die without wisdom?'

1 Da tok Elifas fra Teman til orde og sa:2 Om en prøvde å tale et ord til dig, vilde du da ta det ille op? Men hvem kan vel holde sine ord tilbake?3 Du har selv vist mange til rette, og maktløse hender styrket du;4 dine ord reiste den snublende op, og synkende knær gjorde du sterke.5 Men nu, når det gjelder dig selv, blir du utålmodig, når det rammer dig, blir du forferdet.6 Er ikke din gudsfrykt din tillit, din ulastelige ferd ditt håp?7 Tenk efter: Hvem omkom uskyldig, og hvor gikk rettskafne til grunne?8 Efter det jeg har sett, har de som pløide urett og sådde nød, også høstet det.9 De omkom for Guds ånde, og for hans vredes pust blev de til intet.10 Løvens brøl og dens fryktelige røst hørtes ikke lenger, og ungløvenes tenner blev knust.11 Løven omkom av mangel på rov, og løvinnens unger blev adspredt.12 Og til mig stjal sig et ord; det lød for mitt øre som en hvisken,13 under skiftende tanker ved nattlige syner, når dyp søvn faller på menneskene.14 Frykt og beven kom over mig, så alle mine ben tok til å skjelve.15 Og en ånd fór forbi mitt åsyn; hårene på mitt legeme reiste sig.16 Den blev stående, men jeg skjelnet ikke klart hvorledes den så ut - det var en skikkelse som stod der for mine øine; jeg hørte en stille susen og en røst:17 Er et menneske rettferdig for Gud, eller en mann ren for sin skaper?18 Se, på sine tjenere stoler han ikke, og hos sine engler finner han feil*, / {* d.e. ufullkommenhet.}19 hvor meget mere da hos dem som bor i hus av ler, og som har sin grunnvoll i støvet - de som knuses lettere enn møll.20 Fra morgen til aften - så er de sønderslått; uten at nogen akter på det, går de til grunne for alltid.21 Blir ikke teltsnoren dradd ut* hos dem? De dør, men ikke i visdom. / {* så deres jordiske telt (2KO 5, 1.) faller sammen.}