1 Then Job replied:2 "I have heard many things like these; you are miserable comforters, all of you!3 Will your long-winded speeches never end? What ails you that you keep on arguing?4 I also could speak like you, if you were in my place; I could make fine speeches against you and shake my head at you.5 But my mouth would encourage you; comfort from my lips would bring you relief.6 "Yet if I speak, my pain is not relieved; and if I refrain, it does not go away.7 Surely, God, you have worn me out; you have devastated my entire household.8 You have shriveled me up —and it has become a witness; my gauntness rises up and testifies against me.9 God assails me and tears me in his anger and gnashes his teeth at me; my opponent fastens on me his piercing eyes.10 People open their mouths to jeer at me; they strike my cheek in scorn and unite together against me.11 God has turned me over to the ungodly and thrown me into the clutches of the wicked.12 All was well with me, but he shattered me; he seized me by the neck and crushed me. He has made me his target;13 his archers surround me. Without pity, he pierces my kidneys and spills my gall on the ground.14 Again and again he bursts upon me; he rushes at me like a warrior.15 "I have sewed sackcloth over my skin and buried my brow in the dust.16 My face is red with weeping, dark shadows ring my eyes;17 yet my hands have been free of violence and my prayer is pure.18 "Earth, do not cover my blood; may my cry never be laid to rest!19 Even now my witness is in heaven; my advocate is on high.20 My intercessor is my friend "as my eyes pour out tears to God;21 on behalf of a man he pleads with God as one pleads for a friend.22 "Only a few years will pass before I take the path of no return.

1 Da tok Job til orde og sa:2 Jeg har hørt meget som dette; I er plagsomme trøstere alle sammen.3 Blir det aldri ende på de vindige ord? Eller hvad egger dig til å svare?4 Også jeg kunde tale som I; om I var i mitt sted, kunde jeg sette ord sammen mot eder, og jeg kunde ryste på hodet over eder;5 jeg kunde styrke eder med min munn*, og mine lebers medynk kunde stille eders smerte. / {* d.e. med tomme ord.}6 Om jeg taler, stilles ikke min smerte, og lar jeg det være, hvad lindring får jeg da?7 Ja, nu har han trettet mig ut; du har ødelagt hele mitt hus.8 Og du grep mig fatt - det blev et vidne mot mig; min magerhet stod op imot mig, like i mitt åsyn vidnet den mot mig.9 Hans vrede sønderrev mig og forfulgte mig; han skar tenner imot mig; som min motstander hvesset han sine øine mot mig.10 De* spilet op sin munn mot mig, med hån slo de mine kinnben; alle slo de sig sammen mot mig. / {* mine fiender, JBS 16, 11.}11 Gud gir mig i urettferdige folks vold og styrter mig i ugudelige menneskers hender.12 Jeg levde i ro; da sønderbrøt han mig, han grep mig i nakken og sønderknuste mig, han satte mig op til skive for sig.13 Hans skyttere kringsatte mig, han kløvde mine nyrer uten barmhjertighet; han øste ut min galle på jorden.14 Han rev i mig rift på rift; han stormet mot mig som en kjempe.15 Jeg har sydd sekk om min hud og stukket mitt horn i støvet*; / {* d.e. opgitt min makt og høihet.}16 mitt ansikt er rødt av gråt, og over mine øielokk ligger det dødsskygge.17 Og dog er det ingen urett i mine hender, og min bønn er ren.18 Å jord, dekk ikke mitt blod*, og måtte det ikke være noget sted hvor mitt skrik stanser! / {* JES 26, 21. 1MO 4, 10.}19 Selv nu har jeg mitt vidne i himmelen og i det høie en som kan stadfeste mine ord.20 Stadig spotter mine venner mig; mot Gud skuer gråtende mitt øie,21 at han må la mannen få rett i hans strid med Gud og menneskebarnet rett mot hans næste;22 for få år vil det gå før jeg vandrer den vei som jeg ikke vender tilbake.