1 Then Job replied:2 "Indeed, I know that this is true. But how can mere mortals prove their innocence before God?3 Though they wished to dispute with him, they could not answer him one time out of a thousand.4 His wisdom is profound, his power is vast. Who has resisted him and come out unscathed?5 He moves mountains without their knowing it and overturns them in his anger.6 He shakes the earth from its place and makes its pillars tremble.7 He speaks to the sun and it does not shine; he seals off the light of the stars.8 He alone stretches out the heavens and treads on the waves of the sea.9 He is the Maker of the Bear "and Orion, the Pleiades and the constellations of the south.10 He performs wonders that cannot be fathomed, miracles that cannot be counted.11 When he passes me, I cannot see him; when he goes by, I cannot perceive him.12 If he snatches away, who can stop him? Who can say to him, 'What are you doing?'13 God does not restrain his anger; even the cohorts of Rahab cowered at his feet.14 "How then can I dispute with him? How can I find words to argue with him?15 Though I were innocent, I could not answer him; I could only plead with my Judge for mercy.16 Even if I summoned him and he responded, I do not believe he would give me a hearing.17 He would crush me with a storm and multiply my wounds for no reason.18 He would not let me catch my breath but would overwhelm me with misery.19 If it is a matter of strength, he is mighty! And if it is a matter of justice, who can challenge him "?20 Even if I were innocent, my mouth would condemn me; if I were blameless, it would pronounce me guilty.21 "Although I am blameless, I have no concern for myself; I despise my own life.22 It is all the same; that is why I say, 'He destroys both the blameless and the wicked.'23 When a scourge brings sudden death, he mocks the despair of the innocent.24 When a land falls into the hands of the wicked, he blindfolds its judges. If it is not he, then who is it?25 "My days are swifter than a runner; they fly away without a glimpse of joy.26 They skim past like boats of papyrus, like eagles swooping down on their prey.27 If I say, 'I will forget my complaint, I will change my expression, and smile,'28 I still dread all my sufferings, for I know you will not hold me innocent.29 Since I am already found guilty, why should I struggle in vain?30 Even if I washed myself with soap and my hands with cleansing powder,31 you would plunge me into a slime pit so that even my clothes would detest me.32 "He is not a mere mortal like me that I might answer him, that we might confront each other in court.33 If only there were someone to mediate between us, someone to bring us together,34 someone to remove God's rod from me, so that his terror would frighten me no more.35 Then I would speak up without fear of him, but as it now stands with me, I cannot.

1 Da tok Job til orde og sa:2 Ja visst, jeg vet at det er så; hvorledes skulde en mann kunne ha rett mot Gud?3 Om han hadde lyst til å gå i rette med Gud, kunde han ikke svare ham ett til tusen.4 Vis som han er av hjerte og veldig i styrke - hvem trosset ham og kom vel fra det,5 han som flytter fjell før de vet av det, som velter dem i sin vrede,6 som ryster jorden, så den viker fra sitt sted, og dens støtter bever,7 som byder solen, så den ikke går op, og som setter segl for stjernene,8 som alene utspenner himmelen og skrider frem over havets høider,9 som har skapt Bjørnen*, Orion* og Syvstjernen* og Sydens stjernekammere, / {* forskjellige stjernebilleder, JBS 38, 31 fg. AMO 5, 8.}10 som gjør store, uransakelige ting og under uten tall?11 Han går forbi mig, og jeg ser ham ikke; han farer forbi, og jeg merker ham ikke.12 Han griper sitt rov - hvem vil hindre ham, hvem vil si til ham: Hvad gjør du?13 Gud holder ikke sin vrede tilbake; under ham måtte Rahabs hjelpere bøie sig.14 Hvorledes skulde da jeg kunne svare ham og velge mine ord imot ham,15 jeg som ikke kunde svare om jeg enn hadde rett, men måtte be min dommer om nåde!16 Om jeg ropte, og han svarte mig, kunde jeg ikke tro at han hørte min røst,17 han som vilde knuse mig i storm og uten årsak ramme mig med sår på sår,18 som ikke vilde tillate mig å dra ånde, men vilde mette mig med lidelser.19 Gjelder det styrke, så sier han: Se, her er jeg! Gjelder det rett: Hvem vil stevne mig?20 Hadde jeg enn rett, skulde dog min egen munn dømme mig skyldig; var jeg enn uskyldig, vilde han dog si at jeg hadde urett.21 Skyldløs er jeg; jeg bryr mig ikke om å leve - jeg forakter mitt liv.22 Det kommer ut på ett; derfor sier jeg: Skyldløs eller ugudelig - han gjør dem begge til intet.23 Når svepen brått rammer med død, spotter han de uskyldiges lidelse.24 Jorden er gitt i den ugudeliges hånd; han tilhyller dens dommeres åsyn*. Er det ikke han som gjør det, hvem er det da? / {* så de ikke kan skjelne rett fra urett.}25 Mine dager har vært hastigere enn en løper; de er bortflyktet uten å ha sett noget godt;26 de har faret avsted som båter av rør, som en ørn som slår ned på sitt bytte.27 Om jeg sier: Jeg vil glemme min sorg, jeg vil la min mørke mine fare og se glad ut,28 da gruer jeg for alle mine plager; jeg vet jo at du ikke frikjenner mig.29 Jeg skal jo være ugudelig - hvorfor gjør jeg mig da forgjeves møie?30 Om jeg tvettet mig med sne og renset mine hender med lut,31 da skulde du dyppe mig i en grøft, så mine klær vemmedes ved mig.32 For han er ikke en mann som jeg, så jeg kunde svare ham, så vi kunde gå sammen for retten;33 det er ikke nogen voldgiftsmann mellem oss, som kunde legge sin hånd på oss begge.34 Når han bare tok sitt ris bort fra mig, og hans redsler ikke skremte mig!35 Da skulde jeg tale uten å reddes for ham; for slik* er jeg ikke, det vet jeg med mig selv. / {* d.e. slik at jeg skulde reddes for ham.}