1 Eis que Jeová despejará a terra e a esvaziará e a transtornará, e espalhará os seus habitantes.

2 Assim como suceder ao povo, assim sucederá ao sacerdote; como ao servo, assim ao seu senhor; como à serva, assim a sua senhora; como ao comprador, assim ao vendedor; como ao que empresta, assim ao que toma emprestado; como ao credor, assim ao devedor.

3 A terra será de todo despejada e de todo saqueada, porque Jeová proferiu esta palavra.

4 A terra pranteia e se murcha, o mundo enfraquece e se murcha: enfraquecem os mais altos da terra.

5 Também a terra está contaminada debaixo dos seus habitantes porque transgrediram as leis, mudaram a ordenança e romperam a aliança sempiterna.

6 Por isso a maldição tem devorado a terra, e os que nela habitam são tidos por culpados; por isso são queimados os habitantes da terra, e ficam de resto poucos homens.

7 O mosto pranteia, a vide enfraquece, todos os alegres de coração gemem.

8 Cessa a alegria dos tambores, acaba a algazarra dos que exultam, cessa a alegria da harpa.

9 Não beberão vinho cantando árias; a bebida forte será amarga para os que a beberem.

10 Demolida está a cidade de caos: fechada está toda a casa, de modo que não se pode entrar.

11 Há um lamento nos campos por causa do vinho; já escureceu toda a alegria, já se foi o prazer da terra.

12 A desolação reina na cidade, e a porta está reduzida a ruínas.

13 Pois assim será no meio da terra entre os povos, como ao varejar de oliveira, como ao rebuscar uvas, quando está acabada a víndima.

14 Estes levantarão a sua voz, darão gritos; por causa da majestade de Jeová clamarão desde o mar em altas vozes.

15 Pelo que glorificai no oriente a Jeová, ao nome de Jeová, Deus de Israel, nas ilhas do mar.

16 Desde as extremidades da terra temos ouvido cânticos, louvores ao justo. Porém eu disse: Desgraçado de mim! desgraçado de mim! ai de mim! os prevaricadores têm prevaricado, sim os prevaricadores têm prevaricado excessivamente.

17 O pavor, e a cova, e o laço estão para cair sobre ti, morador da terra.

18 Aquele que fugir da voz do pavor, cairá na cova; e o que subir do meio da cova, ficará preso no laço; porque as janelas lá do alto já se abriram, e os fundamentos da terra tremem.

19 A terra está de todo despedaçada, a terra está de todo esmigalhada, a terra está de todo abalada.

20 A terra cambaleará como um bêbado, e balanceará como uma rede de dormir; sobre ela será pesada a sua transgressão; ela cairá e não se levantará.

21 Naquele dia Jeová castigará o exército dos altos nas alturas, e os reis da terra sobre a terra.

22 Serão ajuntados, como presos são ajuntados na cova, serão encarcerados na prisão, e depois de muitos dias serão visitados.

23 Então a lua se confundirá e o sol se envergonhará, porque Jeová dos exércitos reinará no monte de Sião, e em Jerusalém, e na presença dos seus anciãos haverá glória.

1 Se, Herren tømmer jorden og legger den øde; han omskifter dens skikkelse og adspreder dem som bor på den.

2 Da går det presten som folket, herren som trælen, fruen som trælkvinnen, selgeren som kjøperen, låntageren som långiveren, ågerkaren som hans skyldner.

3 Tømmes, ja tømmes skal jorden og plyndres, ja plyndres; for Herren har talt dette ord.

4 Jorden sørger og visner bort; jorderike sykner og visner bort; de ypperste av dem som bor på jorden, sykner bort.

5 Og jorden er vanhelliget under dem som bor på den; for de har krenket lovene, overtrådt budet, brutt den evige pakt.

6 Derfor fortærer forbannelse jorden, og de som bor på den, må bøte; derfor brenner jordboerne, og det blir bare få mennesker igjen.

7 Mosten visner, vintreet sykner bort; alle de som før var så hjerteglade, sukker nu.

8 Det er forbi med gleden ved trommenes lyd, det er slutt med de jublendes larm; det er forbi med gleden ved citarens klang.

9 De drikker ikke lenger vin under sang; besk er den sterke drikk for dem som drikker den.

10 Nedbrutt er den øde by; stengt er hvert hus, så ingen kan gå inn.

11 På gatene lyder klagerop over vinen; all glede er borte, landets fryd er blitt landflyktig.

12 Tilbake i byen er bare ødeleggelse, og porten er slått i stumper og stykker.

13 For således skal det gå til blandt folkene på jorden som når oliven slåes ned, som ved efterhøsten, når vinhøsten er forbi.

14 De*, de skal opløfte sin røst og rope med fryd; over Herrens herlighet jubler de fra havet. / {* de som er blitt igjen.}

15 Ær derfor Herren, I som bor i Østens land; ær Herrens, Israels Guds navn, I som bor på havets øer*! / {* Vesten.}

16 Fra jordens ytterste kant hører vi lovsanger: Ære være den Rettferdige! Men jeg sier: Jeg forgår, jeg forgår, ve mig! Røvere røver, ja, røvere røver og plyndrer.

17 Gru og grav og garn over dig, du som bor på jorden!

18 Og det skal skje at den som flyr for den grufulle larm, skal falle i graven, og den som kommer op av graven, skal fanges i garnet; for slusene i det høie er åpnet, og jordens grunnvoller skjelver.

19 Jorden brister, ja, den brister; jorden revner, ja, den revner; jorden rystes, ja, den rystes.

20 Jorden skal rave som den drukne og svinges hit og dit som en hengekøi, og dens misgjerning skal gynge på den, og den skal falle og ikke reise sig mere.

21 På den tid skal Herren hjemsøke himmelens hær i det høie og jordens konger nede på jorden;

22 og de skal samles sammen som fanger i hulen og settes fast i fengslet, og langt om lenge skal de få sin straff.

23 Og månen skal blyges, og solen skamme sig; for Herren, hærskarenes Gud, er konge på Sions berg og i Jerusalem, og for hans eldstes øine er det herlighet.