1 Gid du var mig som en bror, ammet ved min mors bryst! Om jeg da fant dig der ute, skulde jeg kysse dig, og ingen skulde forakte mig for det. 2 Jeg skulde lede dig, jeg skulde føre dig til min mors hus, du skulde lære mig; jeg skulde skjenke dig den krydrede vin, mosten av mitt granatepletre. 3 Hans venstre hånd er under mitt hode, og hans høire hånd favner mig. 4 Jeg ber eder inderlig, I Jerusalems døtre! Hvorfor vil I vekke, og hvorfor vil I egge kjærligheten, før den selv vil?

5 Hvem er hun som kommer op fra ørkenen, støttende sig på sin elskede? (-)Under epletreet vekket jeg dig; der blev din mor forløst med dig, der blev hun forløst, hun som fødte dig.

6 Sett mig som et segl på ditt hjerte, som et segl på din arm; for sterk som døden er kjærligheten, hård som dødsriket er dens nidkjærhet; dens glød er som ildens glød, en Herrens lue.

7 Mange vann kan ikke utslukke kjærligheten, og strømmer ikke overskylle den; om nogen vilde gi alt han har i sitt hus, for kjærligheten, vilde han bare bli foraktet.

8 Vi har en liten søster, hun har ennu ikke bryster. Hvad skal vi gjøre med vår søster når den tid kommer at hun får beilere?

9 Er hun en mur, vil vi bygge på den tinder av sølv; er hun en dør, vil vi stenge den med en sederplanke. 10 Jeg var en mur, og mine bryster som tårner; da vant jeg yndest for hans øine og fikk fred. 11 En vingård hadde Salomo i Ba’l-Hamon, han overgav vingården til voktere; hver skulde gi tusen sekel sølv for dens frukt. 12 Over min vingård råder jeg selv; de tusen sekel tilhører dig, Salomo, og to hundre dem som vokter dens frukt.

13 Du som bor i havene! Venner lytter til din røst; la mig høre den!

14 Fly, min elskede! Vær som et rådyr eller en ung hjort på fjell med duftende urter!

1 Ah! Quem me dera que

foras como meu irmão,

que mamou aos seios

de minha mãe!

Quando te encontrasse lá fora,

beijar-te-ia,

e não me desprezariam!

2 Levar-te-ia e te introduziria

na casa de minha mãe,

e tu me ensinarias;

eu te daria a beber

do vinho aromático

e do mosto das minhas romãs.

3 A sua mão esquerda esteja

debaixo da minha cabeça,

e a sua direita me abrace.

4 Conjuro-vos, ó filhas de Jerusalém,

que não acordeis

nem desperteis o meu amor,

até que queira.

Coro

5 Quem é esta que sobe

do deserto,

e vem encostada ao seu amado?

Esposa

Debaixo da macieira

te despertei;

ali esteve tua mãe com dores;

ali esteve com dores

aquela que te deu à luz.

6 Põe-me como selo

sobre o teu coração,

como selo sobre o teu braço,

porque o amor é forte

como a morte,

e duro como a sepultura

o ciúme;

as suas brasas

são brasas de fogo,

com veementes labaredas.

7 As muitas águas não podem

apagar este amor,

nem os rios afogá-lo;

ainda que alguém desse

todos os bens de sua casa

pelo amor,

certamente o desprezariam.

Os irmãos

8 Temos uma irmã pequena,

que ainda não tem seios;

que faremos a esta nossa irmã,

no dia em que dela

se falar?

9 Se ela for um muro,

edificaremos sobre ela

um palácio de prata;

e, se ela for uma porta,

cercá-la-emos

com tábuas de cedro.

Esposa

10 Eu sou um muro,

e os meus seios

são como as suas torres;

então eu era aos seus olhos

como aquela que acha paz.

Coro

11 Teve Salomão uma vinha

em Baal-Hamom;

entregou-a a uns guardas;

e cada um lhe trazia pelo seu fruto

mil peças de prata.

Esposa

12 A minha vinha,

que me pertence,

está diante de mim;

as mil peças de prata são

para ti, ó Salomão,

e duzentas para os que guardam

o seu fruto.

Esposo

13 Ó tu, que habitas nos jardins,

os companheiros estão atentos

para ouvir a tua voz;

faze-me, pois, também ouvi-la.

Esposa

14 Vem depressa, amado meu,

e faze-te semelhante ao gamo

ou ao filho dos veados

sobre os montes dos aromas.