1 Derefter oplot Job sin munn og forbannet den dag han blev født.

2 Job tok til orde og sa:

3 Til grunne gå den dag da jeg blev født, og den natt som sa: Et guttebarn er undfanget!

4 Måtte den dag bli til mørke! Måtte Gud i det høie ikke spørre efter den, og intet lys stråle over den!

5 Gid mørke og dødsskygge må kreve den tilbake, gid skyer må leire sig over den, gid alt som gjør en dag mørk, må skremme den!

6 Den natt - måtte mulm ta den! Den glede sig ikke blandt årets dager, den komme ikke med i måneders tall!

7 Ja, ufruktbar bli den natt! Aldri lyde det jubel i den!

8 Måtte de som forbanner dager, ønske ondt over den, de som er kyndige i å mane frem Leviatan!

9 Gid dens demrings stjerner må bli mørke! La den vente på lys, uten at det kommer! Måtte den aldri skue morgenrødens øielokk -

10 fordi den ikke stengte døren til min mors liv og skjulte møie for mine øine.

11 Hvorfor døde jeg ikke i mors liv? Hvorfor utåndet jeg ikke straks i fødselsstunden?

12 Hvorfor tok knær imot mig, og hvorfor bryster som jeg kunde die?

13 For da kunde jeg nu ligge og hvile; jeg kunde sove og hadde da ro -

14 sammen med konger og jordens styrere, som bygget sig ruiner,

15 eller med fyrster som eide gull, som fylte sine hus med sølv;

16 eller jeg var nu ikke til, likesom et nedgravd, ufullbåret foster, lik barn som aldri så lyset.

17 Der har de ugudelige holdt op å rase, og der hviler de trette.

18 Der har alle fanger ro, de hører ikke driverens røst.

19 Liten og stor er der like, og trælen er fri for sin herre.

20 Hvorfor gir han* den lidende lys, og liv til dem som bærer sorg i sitt hjerte, / {* Gud.}

21 dem som venter på døden uten at den kommer, og som leter efter den ivrigere enn efter skjulte skatter,

22 dem som gleder sig like til jubel, som fryder sig når de finner en grav -

23 til den mann hvis vei er skjult for ham, og som Gud har stengt for på alle kanter?

24 For mine sukk er blitt mitt daglige brød, og mine klager strømmer som vannet.

25 For alt det fryktelige jeg reddes for, det rammer mig, og det jeg gruer for, det kommer over mig.

26 Jeg har ikke fred, ikke ro, ikke hvile - det kommer alltid ny uro.

1 Sonunda Eyüp ağzını açtı ve doğduğu güne lanet edip şöyle dedi:

3 ‹‹Doğduğum gün yok olsun, 2 ‹Bir oğul doğdu› denen gece yok olsun!

4 Karanlığa bürünsün o gün, 2 Yüce Tanrı onunla ilgilenmesin, 2 Üzerine ışık doğmasın.

5 Karanlık ve ölüm gölgesi sahip çıksın o güne, 2 Bulut çöksün üzerine; 2 Işığını karanlık söndürsün.

6 Zifiri karanlık yutsun o geceyi, 2 Yılın günleri arasında sayılmasın, 2 Aylardan hiçbirine girmesin.

7 Kısır olsun o gece, 2 Sevinç sesi duyulmasın içinde.

8 Günleri lanetleyenler, 2 Livyatanı uyandırmaya hazır olanlar, 2 O günü lanetlesin.

9 Akşamının yıldızları kararsın, 2 Boş yere aydınlığı beklesin, 2 Tan atışını görmesin.

10 Çünkü sıkıntı yüzü görmemem için 2 Anamın rahminin kapılarını üstüme kapamadı.

11 ‹‹Neden doğarken ölmedim, 2 Rahimden çıkarken son soluğumu vermedim?

12 Neden beni dizler, 2 Emeyim diye memeler karşıladı?

13 Çünkü şimdi huzur içinde yatmış, 2 Uyuyup dinlenmiş olurdum;

14 Yaptırdıkları kentler şimdi viran olan 2 Dünya kralları ve danışmanlarıyla birlikte,

15 Evlerini gümüşle dolduran 2 Altın sahibi önderlerle birlikte.

16 Neden düşük bir çocuk gibi, 2 Gün yüzü görmemiş yavrular gibi toprağa gömülmedim?

17 Orada kötüler kargaşayı bırakır, 2 Yorgunlar rahat eder.

18 Tutsaklar huzur içinde yaşar, 2 Angaryacının sesini duymazlar.

19 Küçük de büyük de oradadır, 2 Köle efendisinden özgürdür.

20 ‹‹Niçin sıkıntı çekenlere ışık, 2 Acı içindekilere yaşam verilir?

21 Oysa onlar gelmeyen ölümü özler, 2 Onu define arar gibi ararlar;

22 Mezara kavuşunca 2 Neşeden coşar, sevinç bulurlar.

23 Neden yaşam verilir nereye gideceğini bilmeyen insana, 2 Çevresini Tanrının çitle çevirdiği kişiye?

24 Çünkü iniltim ekmekten önce geliyor, 2 Su gibi dökülmekte feryadım.

25 Korktuğum, 2 Çekindiğim başıma geldi.

26 Huzur yok, sükûnet yok, rahat yok, 2 Yalnız kargaşa var.››