1 Og Job blev ved å fremføre sin visdomstale og sa:

2 Å, om jeg hadde det som i fordums måneder, som i de dager da Gud vernet om mig,

3 da hans lampe skinte over mitt hode, da jeg ved hans lys vandret gjennem mørket,

4 slik som jeg hadde det i min modne manndoms dager, da Guds vennskap hvilte over mitt telt,

5 da den Allmektige ennu var med mig, og jeg hadde mine barn omkring mig,

6 da mine føtter badet sig i melk, og berget ved mitt hus lot bekker av olje strømme frem!

7 Når jeg gikk op til porten i byen og inntok mitt sete på torvet,

8 da drog de unge sig unda ved synet av mig, og de gråhårede reiste sig og blev stående;

9 høvdinger lot være å tale og la hånden på sin munn;

10 de fornemme tidde stille, og deres tunge blev hengende ved ganen.

11 Enhver som hørte om mig, priste mig lykkelig, og hver den som så mig, gav mig lovord.

12 For jeg berget armingen som ropte om hjelp, og den farløse som ingen hjelper hadde.

13 Den som var sin undergang nær, velsignet mig, og enkens hjerte fikk jeg til å juble.

14 Jeg klædde mig i rettferdighet, og den opslo sin bolig i mig; rettsinn bar jeg som kappe og hue.

15 Øine var jeg for den blinde, og føtter var jeg for den halte.

16 En far var jeg for de fattige, og ukjente folks sak gransket jeg.

17 Jeg knuste den urettferdiges kjever og rev byttet bort fra hans tenner.

18 Jeg tenkte da: I mitt rede skal jeg få dø, og mine dager skal bli tallrike som sand.

19 Min rot skal ligge åpen for vann, og nattens dugg skal falle på mine grener.

20 Min ære blir alltid ny, og min bue forynges i min hånd.

21 Mig hørte de på, de ventet og lyttet i taushet til mitt råd.

22 Når jeg hadde talt, tok de ikke til orde igjen, og min tale dryppet ned over dem.

23 De ventet på min tale som på regn, de åpnet sin munn som for vårregn.

24 Når de var motløse, smilte jeg til dem, og mitt åsyns lys kunde de ikke formørke.

25 Fikk jeg lyst til å gå til dem, da satt jeg der som høvding og tronte som en konge i sin krigerskare, lik en som trøster de sørgende.

1 Eyüp yine anlatmaya başladı:

2 ‹‹Keşke geçen aylar geri gelseydi, 2 Tanrının beni kolladığı,

3 Kandilinin başımın üstünde parladığı, 2 Işığıyla karanlıkta yürüdüğüm günler,

4 Keşke olgunluk günlerim geri gelseydi, 2 Tanrının çadırımı dostça koruduğu,

5 Her Şeye Gücü Yetenin henüz benimle olduğu, 2 Çocuklarımın çevremde bulunduğu,

6 Yollarımın sütle yıkandığı, 2 Yanımdaki kayanın zeytinyağı akıttığı günler!

7 ‹‹Kent kapısına gidip 2 Kürsümü meydana koyduğumda,

8 Gençler beni görüp gizlenir, 2 Yaşlılar kalkıp ayakta dururlardı;

9 Önderler konuşmaktan çekinir, 2 Elleriyle ağızlarını kaparlardı;

10 Soyluların sesi kesilir, 2 Dilleri damaklarına yapışırdı.

11 Beni duyan kutlar, 2 Beni gören överdi;

12 Çünkü yardım isteyen yoksulu, 2 Desteği olmayan öksüzü kurtarırdım.

13 Ölmekte olanın hayır duasını alır, 2 Dul kadının yüreğini sevinçten coştururdum.

14 Doğruluğu giysi gibi giyindim, 2 Adalet kaftanım ve sarığımdı sanki.

15 Körlere göz, 2 Topallara ayaktım.

16 Yoksullara babalık eder, 2 Garibin davasını üstlenirdim.

17 Haksızın çenesini kırar, 2 Avını dişlerinin arasından kapardım.

18 ‹‹ ‹Son soluğumu yuvamda vereceğim› diye düşünüyordum, 2 ‹Günlerim kum taneleri kadar çok.

19 Köküm sulara erişecek, 2 Çiy geceyi dallarımda geçirecek.

20 Aldığım övgüler tazelenecek, 2 Elimdeki yay yenilenecek.›

21 ‹‹İnsanlar beni saygıyla dinler, 2 Öğüdümü sessizce beklerlerdi.

22 Ben konuştuktan sonra onlar konuşmazdı, 2 Sözlerim üzerlerine damlardı.

23 Yağmuru beklercesine beni bekler, 2 Son yağmurları içercesine sözlerimi içerlerdi.

24 Kendilerine gülümsediğimde gözlerine inanmazlardı, 2 Güler yüzlülüğüm onlara cesaret verirdi.

25 Onların yolunu ben seçer, başlarında dururdum, 2 Askerlerinin ortasında kral gibi otururdum, 2 Yaslıları avutan biri gibiydim.