1 Da tok Job til orde og sa:

2 Hør aktsomt på mitt ord og la dette være den trøst I yder mig!

3 Tål mig, så jeg kan få tale, og når jeg har talt, kan du spotte.

4 Mon min klage gjelder et menneske? Eller hvorfor skulde min ånd ikke bli utålmodig?

5 Vend eder til mig og bli forferdet og legg hånd på munn!

6 Kommer jeg det i hu, så forferdes jeg, og mitt kjød gripes av skjelving.

7 Hvorfor blir de ugudelige i live, blir gamle og tiltar endog i velmakt?

8 De ser sine barn trives omkring sig, og sine efterkommere har de for sine øine.

9 Deres hus er sikre mot redsler, og Guds ris kommer ikke over dem.

10 Hans okse parrer sig og spiller ikke, hans ku kalver og kaster ikke i utide.

11 De slipper sine barn ut som småfeet, og deres smågutter hopper omkring.

12 De synger til tromme og citar, og de gleder sig ved fløitens lyd.

13 De lever sine dager i lykke, og i et øieblikk farer de ned til dødsriket.

14 Og dog sa de til Gud: Vik fra oss! Vi har ikke lyst til å kjenne dine veier.

15 Hvad er den Allmektige, at vi skulde tjene ham, og hvad gagn skulde vi ha av å vende oss til ham med bønn?

16 Ja*, men deres lykke står ikke i deres egen hånd. - **De ugudeliges tanker er langt fra mine tanker. / {* vil I si.} / {** Her begynner Jobs svar.}

17 Hvor ofte utslukkes vel de ugudeliges lampe, og hvor ofte hender det at ulykke kommer over dem? Hvor ofte tildeler han dem vel smerter i sin vrede?

18 Hvor ofte blir de vel som strå for vinden, som agner stormen fører bort?

19 Men Gud* gjemmer hans straff til hans barn. - **Ja, men han burde straffe ham selv, så han fikk kjenne det. / {* vil I si.} / {** Dette er Jobs svar.}

20 Med egne øine burde han få se sin undergang, og av den Allmektiges vrede burde han få drikke selv.

21 For hvad bryr han sig om sitt hus efter sin død, når hans måneders tall er ute?

22 Vil nogen lære Gud visdom, han som dømmer de høieste*? / {* d.e. englene.}

23 Den ene dør midt i sin velmakt, helt trygg og rolig;

24 hans kar var fulle av melk, og margen i hans ben var saftfull.

25 Den andre dør med sorg i hjertet og har aldri nytt nogen lykke.

26 Begge ligger de i støvet, og makk dekker dem.

27 Se, jeg kjenner eders tanker og de onde råd hvormed I gjør urett mot mig;

28 for I sier: Hvor er tyrannens hus, og hvor er det telt de ugudelige bor i?

29 Har I aldri spurt dem som har faret vidt omkring? Og I vil vel ikke forkaste deres vidnesbyrd,

30 at den onde spares på ulykkens dag, på vredens dag føres han unda.

31 Hvem foreholder ham hans ferd like i hans ansikt? og når han gjør noget, hvem gjengjelder ham det?

32 Til graven bæres han med ære, og over gravhaugen holder de vakt.

33 Søt er hans hvile i dalens muld, og alle mennesker vandrer i hans spor, og det er ikke tall på dem som har gått foran ham.

34 Hvor kan I da trøste mig med så tom en trøst? Av eders svar blir det bare troløshet tilbake.

1 Job prit la parole et dit:

2 Ecoutez, écoutez mes paroles, Donnez-moi seulement cette consolation.

3 Laissez-moi parler, je vous prie; Et, quand j'aurai parlé, tu pourras te moquer.

4 Est-ce contre un homme que se dirige ma plainte? Et pourquoi mon âme ne serait-elle pas impatiente?

5 Regardez-moi, soyez étonnés, Et mettez la main sur la bouche.

6 Quand j'y pense, cela m'épouvante, Et un tremblement saisit mon corps.

7 Pourquoi les méchants vivent-ils? Pourquoi les voit-on vieillir et accroître leur force?

8 Leur postérité s'affermit avec eux et en leur présence, Leurs rejetons prospèrent sous leurs yeux.

9 Dans leurs maisons règne la paix, sans mélange de crainte; La verge de Dieu ne vient pas les frapper.

10 Leurs taureaux sont vigoureux et féconds, Leurs génisses conçoivent et n'avortent point.

11 Ils laissent courir leurs enfants comme des brebis, Et les enfants prennent leurs ébats.

12 Ils chantent au son du tambourin et de la harpe, Ils se réjouissent au son du chalumeau.

13 Ils passent leurs jours dans le bonheur, Et ils descendent en un instant au séjour des morts.

14 Ils disaient pourtant à Dieu: Retire-toi de nous; Nous ne voulons pas connaître tes voies.

15 Qu'est-ce que le Tout-Puissant, pour que nous le servions? Que gagnerons-nous à lui adresser nos prières?

16 Quoi donc! ne sont-ils pas en possession du bonheur? -Loin de moi le conseil des méchants!

17 Mais arrive-t-il souvent que leur lampe s'éteigne, Que la misère fonde sur eux, Que Dieu leur distribue leur part dans sa colère,

18 Qu'ils soient comme la paille emportée par le vent, Comme la balle enlevée par le tourbillon?

19 Est-ce pour les fils que Dieu réserve le châtiment du père? Mais c'est lui que Dieu devrait punir, pour qu'il le sente;

20 C'est lui qui devrait contempler sa propre ruine, C'est lui qui devrait boire la colère du Tout-Puissant.

21 Car, que lui importe sa maison après lui, Quand le nombre de ses mois est achevé?

22 Est-ce à Dieu qu'on donnera de la science, A lui qui gouverne les esprits célestes?

23 L'un meurt au sein du bien-être, De la paix et du bonheur,

24 Les flancs chargés de graisse Et la moelle des os remplie de sève;

25 L'autre meurt, l'amertume dans l'âme, Sans avoir joui d'aucun bien.

26 Et tous deux se couchent dans la poussière, Tous deux deviennent la pâture des vers.

27 Je sais bien quelles sont vos pensées, Quels jugements iniques vous portez sur moi.

28 Vous dites: Où est la maison de l'homme puissant? Où est la tente qu'habitaient les impies?

29 Mais quoi! n'avez-vous point interrogé les voyageurs, Et voulez-vous méconnaître ce qu'ils prouvent?

30 Au jour du malheur, le méchant est épargné; Au jour de la colère, il échappe.

31 Qui lui reproche en face sa conduite? Qui lui rend ce qu'il a fait?

32 Il est porté dans un sépulcre, Et il veille encore sur sa tombe.

33 Les mottes de la vallée lui sont légères; Et tous après lui suivront la même voie, Comme une multitude l'a déjà suivie.

34 Pourquoi donc m'offrir de vaines consolations? Ce qui reste de vos réponses n'est que perfidie.