1 Og Herren svarte Job ut av et stormvær og sa:
2 Hvem er han som formørker mitt råd med ord uten forstand?
3 Nuvel, omgjord dine lender som en mann! Så vil jeg spørre dig, og du skal lære mig.
4 Hvor var du da jeg grunnfestet jorden? Si frem hvis du vet det!
5 Hvem fastsatte vel dens mål? Vet du det? Eller hvem spente målesnor ut over den?
6 Hvor blev dens støtter rammet ned, eller hvem la dens hjørnesten,
7 mens alle morgenstjerner jublet, og alle Guds sønner ropte av fryd?
8 Og hvem lukket for havet med dører, da det brøt frem og gikk ut av mors liv,
9 da jeg gjorde skyer til dets klædebon og skodde til dets svøp
10 og merket av en grense for det og satte bom og dører
11 og sa: Hit skal du komme og ikke lenger, her skal dine stolte bølger legge sig?
12 Har du i dine dager befalt morgenen å bryte frem, har du vist morgenrøden dens sted,
13 forat den skulde gripe fatt i jordens ender, og de ugudelige rystes bort fra den?
14 Jorden tar da form likesom ler under seglet, og tingene treder frem som et klædebon,
15 og de ugudelige unddras sitt lys*, og den løftede arm knuses. / {* d.e. mørket; JBS 24, 17.}
16 Er du kommet til havets kilder, og har du vandret på dypets bunn?
17 Har dødens porter vist sig for dig, og har du sett dødsskyggens porter?
18 Har du sett ut over jordens vidder? Si frem dersom du kjenner alt dette!
19 Hvor er veien dit hvor lyset bor? Og mørket - hvor er dets sted,
20 så du kunde hente det frem til dets område, så du kjente stiene til dets hus?
21 Du vet det vel; dengang blev du jo født, og dine dagers tall er stort.
22 Er du kommet til forrådskammerne for sneen, og har du sett forrådshusene for haglet,
23 som jeg har opspart til trengselens tid, til kampens og krigens dag?
24 Hvad vei følger lyset når det deler sig, og østenvinden når den spreder sig over jorden?
25 Hvem har åpnet renner for regnskyllet og vei for lynstrålen
26 for å la det regne over et øde land, over en ørken hvor intet menneske bor,
27 for å mette ørk og øde og få gressbunnen til å gro?
28 Har regnet nogen far? Eller hvem har avlet duggens dråper?
29 Av hvis liv er vel isen gått frem, og himmelens rim - hvem fødte det?
30 Vannet blir hårdt som sten, og havets overflate stivner.
31 Kan du knytte Syvstjernens bånd, eller kan du løse Orions lenker?
32 Kan du føre Dyrekretsens stjernebilleder frem i rette tid, og Bjørnen med dens unger* - kan du styre deres gang? / {* JBS 9, 9.}
33 Kjenner du himmelens lover? Fastsetter du dens herredømme over jorden?
34 Kan din røst nå op til skyen, så en flom av vann dekker dig?
35 Kan du sende ut lynene, så de farer avsted, så de sier til dig: Se, her er vi?
36 Hvem har lagt visdom i de mørke skyer, eller hvem har lagt forstand i luftsynet?
37 Hvem teller skyene med visdom, og himmelens vannsekker - hvem heller vannet ut av dem,
38 når støvet flyter sammen til en fast masse, og jordklumpene henger fast ved hverandre?
1 L'Eternel répondit à Job du milieu de la tempête et dit:
2 Qui est celui qui obscurcit mes desseins Par des discours sans intelligence?
3 Ceins tes reins comme un vaillant homme; Je t'interrogerai, et tu m'instruiras.
4 Où étais-tu quand je fondais la terre? Dis-le, si tu as de l'intelligence.
5 Qui en a fixé les dimensions, le sais-tu? Ou qui a étendu sur elle le cordeau?
6 Sur quoi ses bases sont-elles appuyées? Ou qui en a posé la pierre angulaire,
7 Alors que les étoiles du matin éclataient en chants d'allégresse, Et que tous les fils de Dieu poussaient des cris de joie?
8 Qui a fermé la mer avec des portes, Quand elle s'élança du sein maternel;
9 Quand je fis de la nuée son vêtement, Et de l'obscurité ses langes;
10 Quand je lui imposai ma loi, Et que je lui mis des barrières et des portes;
11 Quand je dis: Tu viendras jusqu'ici, tu n'iras pas au delà; Ici s'arrêtera l'orgueil de tes flots?
12 Depuis que tu existes, as-tu commandé au matin? As-tu montré sa place à l'aurore,
13 Pour qu'elle saisisse les extrémités de la terre, Et que les méchants en soient secoués;
14 Pour que la terre se transforme comme l'argile qui reçoit une empreinte, Et qu'elle soit parée comme d'un vêtement;
15 Pour que les méchants soient privés de leur lumière, Et que le bras qui se lève soit brisé?
16 As-tu pénétré jusqu'aux sources de la mer? T'es-tu promené dans les profondeurs de l'abîme?
17 Les portes de la mort t'ont-elles été ouvertes? As-tu vu les portes de l'ombre de la mort?
18 As-tu embrassé du regard l'étendue de la terre? Parle, si tu sais toutes ces choses.
19 Où est le chemin qui conduit au séjour de la lumière? Et les ténèbres, où ont-elles leur demeure?
20 Peux-tu les saisir à leur limite, Et connaître les sentiers de leur habitation?
21 Tu le sais, car alors tu étais né, Et le nombre de tes jours est grand!
22 Es-tu parvenu jusqu'aux amas de neige? As-tu vu les dépôts de grêle,
23 Que je tiens en réserve pour les temps de détresse, Pour les jours de guerre et de bataille?
24 Par quel chemin la lumière se divise-t-elle, Et le vent d'orient se répand-il sur la terre?
25 Qui a ouvert un passage à la pluie, Et tracé la route de l'éclair et du tonnerre,
26 Pour que la pluie tombe sur une terre sans habitants, Sur un désert où il n'y a point d'hommes;
27 Pour qu'elle abreuve les lieux solitaires et arides, Et qu'elle fasse germer et sortir l'herbe?
28 La pluie a-t-elle un père? Qui fait naître les gouttes de la rosée?
29 Du sein de qui sort la glace, Et qui enfante le frimas du ciel,
30 Pour que les eaux se cachent comme une pierre, Et que la surface de l'abîme soit enchaînée?
31 Noues-tu les liens des Pléiades, Ou détaches-tu les cordages de l'Orion?
32 Fais-tu paraître en leur temps les signes du zodiaque, Et conduis-tu la Grande Ourse avec ses petits?
33 Connais-tu les lois du ciel? Règles-tu son pouvoir sur la terre?
34 Elèves-tu la voix jusqu'aux nuées, Pour appeler à toi des torrents d'eaux?
35 Lances-tu les éclairs? Partent-ils? Te disent-ils: Nous voici?
36 Qui a mis la sagesse dans le coeur, Ou qui a donné l'intelligence à l'esprit?
37 Qui peut avec sagesse compter les nuages, Et verser les outres des cieux,
38 Pour que la poussière se mette à ruisseler, Et que les mottes de terre se collent ensemble?
39 Chasses-tu la proie pour la lionne, Et apaises-tu la faim des lionceaux,
40 Quand ils sont couchés dans leur tanière, Quand ils sont en embuscade dans leur repaire?
41 Qui prépare au corbeau sa pâture, Quand ses petits crient vers Dieu, Quand ils sont errants et affamés?