1 Og Elihu blev ved og sa:

2 Vent litt på mig, så jeg kan få sagt dig min mening! For ennu er der noget å si til forsvar for Gud.

3 Jeg vil hente min kunnskap langt borte fra, og jeg vil vise at min skaper har rett.

4 For sannelig, mine ord er ikke falske; en mann med fullkommen kunnskap har du for dig.

5 Se, Gud er sterk, men han akter ikke nogen ringe; han er sterk i forstandens kraft.

6 Han lar ikke en ugudelig leve, og de undertrykte hjelper han til deres rett.

7 Han tar ikke sine øine fra de rettferdige, og hos konger på tronen lar han dem sitte all deres tid høit hedret.

8 Og om de blir bundet med lenker og fanget i ulykkens snarer,

9 så vil han dermed foreholde dem deres gjerninger, deres synder, at de viste sig gjenstridige,

10 og åpne deres øre for advarselen og formane dem til å vende om fra det onde.

11 Om de da hører og tjener ham, så får de leve sine dager i lykke og sine år i herlighet og glede.

12 Hører de ikke, da skal de gjennembores av spydet og omkomme i sin uforstand.

13 Men mennesker med gudløst sinn huser vrede; de roper ikke til Gud når han legger dem i bånd*. / {* JBS 36, 8.}

14 De dør i ungdommen, og deres liv ender som tempel-bolernes*. / {* 1KG 14, 24.}

15 Han frelser de ulykkelige ved deres ulykke og åpner deres øre ved trengselen.

16 Også dig lokker han ut av trengselens svelg til en åpen plass hvor det ikke er trangt; og ditt bord skal være fullt av fete retter.

17 Men er du full av den ugudeliges brøde, så skal brøde og dom følges at.

18 La bare ikke vrede lokke dig til spott, og la ikke den store bot* lokke dig på avvei! / {* d.e. den store trengsel Gud har pålagt dig for dine synders skyld.}

19 Kan vel ditt skrik fri dig ut av trengsel, og kan vel alt ditt strev og slit utrette det?

20 Stund ikke efter natten, den natt da hele folkeslag blåses bort fra sitt sted!

21 Vokt dig, vend dig ikke til synd! For det har du mere lyst til enn til å lide.

22 Se, Gud er ophøiet i sin kraft; hvem er en læremester som han?

23 Hvem har foreskrevet ham hans vei, og hvem kan si: Du gjorde urett?

24 Kom i hu at du ophøier hans gjerning, den som menneskene har sunget om!

25 All verden ser på den med lyst; menneskene skuer den langt borte fra.

26 Se, Gud er stor, og vi forstår ham ikke; hans års tall er uutgrundelig;

27 han drar vanndråper op til sig, og av tåken siler regnet ned;

28 fra skyene strømmer det og drypper ned over mange mennesker.

29 Kan også nogen forstå hvorledes skyene breder sig ut, hvorledes det braker fra hans telt*? / {* d.e. skyene.}

30 Se, han breder ut sitt lys omkring sig og dekker det med havets røtter.* / {* d.e. skyer som stiger op av havets dyp.}

31 For således straffer han folkeslag, men gir også føde i overflod.

32 Han dekker sine hender med lys og byder det å fare ut mot fienden.

33 Hans tordenbrak bærer bud om ham; endog feet varsler når han rykker frem.

1 Elihu continua et dit:

2 Attends un peu, et je vais poursuivre, Car j'ai des paroles encore pour la cause de Dieu.

3 Je prendrai mes raisons de haut, Et je prouverai la justice de mon créateur.

4 Sois-en sûr, mes discours ne sont pas des mensonges, Mes sentiments devant toi sont sincères.

5 Dieu est puissant, mais il ne rejette personne; Il est puissant par la force de son intelligence.

6 Il ne laisse pas vivre le méchant, Et il fait droit aux malheureux.

7 Il ne détourne pas les yeux de dessus les justes, Il les place sur le trône avec les rois, Il les y fait asseoir pour toujours, afin qu'ils soient élevés.

8 Viennent-ils à tomber dans les chaînes, Sont-ils pris dans les liens de l'adversité,

9 Il leur dénonce leurs oeuvres, Leurs transgressions, leur orgueil;

10 Il les avertit pour leur instruction, Il les exhorte à se détourner de l'iniquité.

11 S'ils écoutent et se soumettent, Ils achèvent leurs jours dans le bonheur, Leurs années dans la joie.

12 S'ils n'écoutent pas, ils périssent par le glaive, Ils expirent dans leur aveuglement.

13 Les impies se livrent à la colère, Ils ne crient pas à Dieu quand il les enchaîne;

14 Ils perdent la vie dans leur jeunesse, Ils meurent comme les débauchés.

15 Mais Dieu sauve le malheureux dans sa misère, Et c'est par la souffrance qu'il l'avertit.

16 Il te retirera aussi de la détresse, Pour te mettre au large, en pleine liberté, Et ta table sera chargée de mets succulents.

17 Mais si tu défends ta cause comme un impie, Le châtiment est inséparable de ta cause.

18 Que l'irritation ne t'entraîne pas à la moquerie, Et que la grandeur de la rançon ne te fasse pas dévier!

19 Tes cris suffiraient-ils pour te sortir d'angoisse, Et même toutes les forces que tu pourrais déployer?

20 Ne soupire pas après la nuit, Qui enlève les peuples de leur place.

21 Garde-toi de te livrer au mal, Car la souffrance t'y dispose.

22 Dieu est grand par sa puissance; Qui saurait enseigner comme lui?

23 Qui lui prescrit ses voies? Qui ose dire: Tu fais mal?

24 Souviens-toi d'exalter ses oeuvres, Que célèbrent tous les hommes.

25 Tout homme les contemple, Chacun les voit de loin.

26 Dieu est grand, mais sa grandeur nous échappe, Le nombre de ses années est impénétrable.

27 Il attire à lui les gouttes d'eau, Il les réduit en vapeur et forme la pluie;

28 Les nuages la laissent couler, Ils la répandent sur la foule des hommes.

29 Et qui comprendra le déchirement de la nuée, Le fracas de sa tente?

30 Voici, il étend autour de lui sa lumière, Et il se cache jusque dans les profondeurs de la mer.

31 Par ces moyens il juge les peuples, Et il donne la nourriture avec abondance.

32 Il prend la lumière dans sa main, Il la dirige sur ses adversaires.

33 Il s'annonce par un grondement; Les troupeaux pressentent son approche.