1 Ja, over dette forferdes mitt hjerte og hopper i mitt bryst.

2 Hør, hør braket av hans røst og det drønn som går ut av hans munn!

3 Under hele himmelen lar han det fare, og han sender sitt lys til jordens ytterste ender.

4 Efterpå brøler røsten, han tordner med sin veldige røst; han holder ikke lynene tilbake når hans røst lar sig høre.

5 Gud tordner underfullt med sin røst; han gjør storverk, og vi forstår dem ikke.

6 Han sier til sneen: Fall til jorden! - og likeså til skyllregnet, sitt sterke skyllregn.

7 Hvert menneskes hånd forsegler han*, forat alle mennesker som han har skapt, må komme til å kjenne ham. / {* d.e. han gjør det umulig for mennesket å utføre sitt arbeid på marken.}

8 Da går de ville dyr inn i sine huler, og de holder sig i sine hi.

9 Fra Sydens innerste kammer kommer storm, og med nordenvinden kommer kulde.

10 Av Guds ånde kommer is, og brede vann bindes.

11 Med væte fyller han skyen, og han spreder sine lynskyer,

12 og de svinger hit og dit, efter som han leder dem, forat de skal utføre alt det han byder dem, over den vide jord;

13 enten til tukt, når det er til gagn for hans jord, eller til velsignelse lar han dem komme.

14 Vend ditt øre til dette, Job! Stå stille og gi akt på Guds under!

15 Forstår du hvorledes Gud styrer dem og lar sine skyers lyn blinke frem?

16 Forstår du hvorledes skyene svever om i luften, forstår du den Allvitendes under,

17 du hvis klær blir varme når jorden ligger og dormer i sønnenvind?

18 Kan du med ham spenne ut himmelen, så fast som et speil av støpt metall?

19 Lær oss hvad vi skal si til ham! Vi kan ikke fremføre noget for bare mørke.

20 Skal det fortelles ham at jeg vil tale med ham? Har nogen sagt at han ønsker sin egen undergang?

21 Og nu, menneskene ser ikke lyset, enda det skinner klart på himmelen, og en vind er faret frem og har renset den.

22 Fra Norden kommer gull; om Gud er der en forferdende herlighet.

23 Den Allmektige finner vi ikke, han som er så stor i makt; men retten og den strenge rettferdighet krenker han ikke.

24 Derfor frykter menneskene ham; men han enser ikke nogen selvklok mann.

1 Mon coeur est tout tremblant, Il bondit hors de sa place.

2 Ecoutez, écoutez le frémissement de sa voix, Le grondement qui sort de sa bouche!

3 Il le fait rouler dans toute l'étendue des cieux, Et son éclair brille jusqu'aux extrémités de la terre.

4 Puis éclate un rugissement: il tonne de sa voix majestueuse; Il ne retient plus l'éclair, dès que sa voix retentit.

5 Dieu tonne avec sa voix d'une manière merveilleuse; Il fait de grandes choses que nous ne comprenons pas.

6 Il dit à la neige: Tombe sur la terre! Il le dit à la pluie, même aux plus fortes pluies.

7 Il met un sceau sur la main de tous les hommes, Afin que tous se reconnaissent comme ses créatures.

8 L'animal sauvage se retire dans une caverne, Et se couche dans sa tanière.

9 L'ouragan vient du midi, Et le froid, des vents du nord.

10 Par son souffle Dieu produit la glace, Il réduit l'espace où se répandaient les eaux.

11 Il charge de vapeurs les nuages, Il les disperse étincelants;

12 Leurs évolutions varient selon ses desseins, Pour l'accomplissement de tout ce qu'il leur ordonne, Sur la face de la terre habitée;

13 C'est comme une verge dont il frappe sa terre, Ou comme un signe de son amour, qu'il les fait apparaître.

14 Job, sois attentif à ces choses! Considère encore les merveilles de Dieu!

15 Sais-tu comment Dieu les dirige, Et fait briller son nuage étincelant?

16 Comprends-tu le balancement des nuées, Les merveilles de celui dont la science est parfaite?

17 Sais-tu pourquoi tes vêtements sont chauds Quand la terre se repose par le vent du midi?

18 Peux-tu comme lui étendre les cieux, Aussi solides qu'un miroir de fonte?

19 Fais-nous connaître ce que nous devons lui dire; Nous sommes trop ignorants pour nous adresser à lui.

20 Lui annoncera-t-on que je parlerai? Mais quel est l'homme qui désire sa perte?

21 On ne peut fixer le soleil qui resplendit dans les cieux, Lorsqu'un vent passe et en ramène la pureté;

22 Le septentrion le rend éclatant comme l'or. Oh! que la majesté de Dieu est redoutable!

23 Nous ne saurions parvenir jusqu'au Tout-Puissant, Grand par la force, Par la justice, par le droit souverain: Il ne répond pas!

24 C'est pourquoi les hommes doivent le craindre; Il ne porte les regards sur aucun sage.