1 Salmo, dato al capo de’ Musici, de’ figliuoli di Core. UDITE questo, popoli tutti; Porgete gli orecchi, voi tutti gli abitanti del mondo;

2 E plebei, e nobili, E ricchi, e bisognosi tutti insieme.

3 La mia bocca proferirà cose di gran sapienza; E il ragionamento del mio cuore sarà di cose di grande intendimento.

4 Io inchinerò il mio orecchio alle sentenze; Io spiegherò sopra la cetera i miei detti notevoli.

5 Perchè temerò ne’ giorni dell’avversità Quando l’iniquità che mi è alle calcagna m’intornierà?

6 Ve ne son molti che si confidano ne’ lor beni, E si gloriano della grandezza delle lor ricchezze.

7 Niuno però può riscuotere il suo fratello, Nè dare a Dio il prezzo del suo riscatto.

8 E il riscatto della lor propria anima non può trovarsi, E il modo ne mancherà in perpetuo;

9 Per fare che continuino a vivere in perpetuo, E che non veggano la fossa;

10 Conciossiachè veggano che i savi muoiono, E che parimente i pazzi, e gli stolti periscono, E lasciano i lor beni ad altri.

11 Il loro intimo pensiero è che le lor case dimoreranno in eterno, E che le loro abitazioni dureranno per ogni età; Impongono i nomi loro a delle terre.

12 E pur l’uomo che è in onore non vi dimora sempre; Anzi è renduto simile alle bestie che periscono.

13 Questa lor via è loro una pazzia; E pure i lor discendenti si compiacciono a seguire i lor precetti. Sela.

14 Saranno posti sotterra, come pecore; La morte li pasturerà; E gli uomini diritti signoreggeranno sopra loro in quella mattina; E il sepolcro consumerà la lor bella apparenza, Che sarà portata via dal suo abitacolo

15 Ma Iddio riscuoterà l’anima mia dal sepolcro;

16 Non temere, quando alcuno sarà arricchito, Quando la gloria della sua casa sarà accresciuta.

17 Perciocchè, quando egli morrà non torrà seco nulla; La sua gloria non gli scenderà dietro.

18 Benchè egli abbia benedetta l’anima sua in vita sua; E tali ti lodino, se tu ti dài piacere, e buon tempo;

19 Quella verrà là ove è la generazion de’ suoi padri; Giammai in eterno non vedranno la luce.

20 L’uomo che è in istato onorevole, e non ha intelletto, È simile alle bestie che periscono

1 Til sangmesteren; av Korahs barn; en salme.

2 Hør dette, alle folk, vend øret til, alle I som bor i verden,

3 både lave og høie, rike og fattige, alle tilsammen!

4 Min munn skal tale visdom, og mitt hjertes tanke er forstand.

5 Jeg vil bøie mitt øre til tankesprog, jeg vil fremføre min gåtefulle tale til citaren.

6 Hvorfor skal jeg frykte i de onde dager, når mine forfølgeres ondskap omgir mig,

7 de som setter sin lit til sitt gods og roser sig av sin store rikdom?

8 En mann kan ikke utløse en bror, han kan ikke gi Gud løsepenger for ham

9 - for deres livs utløsning er for dyr, og han må avstå derfra til evig tid -

10 så han skulde bli ved å leve evindelig og ikke se graven.

11 Nei, han vil få se den. De vise dør, dåren og den uforstandige omkommer tilsammen og overlater sitt gods til andre.

12 Deres hjertes eneste tanke er at deres hus skal stå til evig tid, deres boliger fra slekt til slekt; de kaller sine jorder op efter sine navn.

13 Og dog blir et menneske i herlighet ikke stående; han er lik dyrene, som går til grunne.

14 Således går det dem som er fulle av selvtillit, og dem som følger dem efter og har behag i deres tale. Sela.

15 Som en fårehjord føres de ned i dødsriket, døden vokter dem, og de opriktige hersker over dem, når morgenen bryter frem, og deres skikkelse blir ødelagt av dødsriket, så de ikke har nogen bolig mere.

16 Men Gud skal forløse min sjel av dødsrikets vold, for han skal ta mig til sig. Sela.

17 Frykt ikke når en mann blir rik, når hans huses herlighet blir stor!

18 For han skal intet ta med sig når han dør; hans herlighet skal ikke fare ned efter ham.

19 Om han enn velsigner sin sjel i sitt liv, og de priser dig fordi du gjør dig til gode,

20 så skal du dog komme til dine fedres slekt; de ser ikke lyset evindelig.

21 Et menneske i herlighet, som ikke har forstand, er lik dyrene, som går til grunne.