1 Lord, thou hast been our dwelling place in all generations.

2 Before the mountains were brought forth, or ever thou hadst formed the earth and the world, even from everlasting to everlasting, thou art God.

3 Thou turnest man to destruction; and sayest, Return, ye children of men.

4 For a thousand years in thy sight are but as yesterday when it is past, and as a watch in the night.

5 Thou carriest them away as with a flood; they are as a sleep: in the morning they are like grass which groweth up.

6 In the morning it flourisheth, and groweth up; in the evening it is cut down, and withereth.

7 For we are consumed by thine anger, and by thy wrath are we troubled.

8 Thou hast set our iniquities before thee, our secret sins in the light of thy countenance.

9 For all our days are passed away in thy wrath: we spend our years as a tale that is told.

10 The days of our years are threescore years and ten; and if by reason of strength they be fourscore years, yet is their strength labour and sorrow; for it is soon cut off, and we fly away.

11 Who knoweth the power of thine anger? even according to thy fear, so is thy wrath.

12 So teach us to number our days, that we may apply our hearts unto wisdom.

13 Return, O LORD, how long? and let it repent thee concerning thy servants.

14 O satisfy us early with thy mercy; that we may rejoice and be glad all our days.

15 Make us glad according to the days wherein thou hast afflicted us, and the years wherein we have seen evil.

16 Let thy work appear unto thy servants, and thy glory unto their children.

17 And let the beauty of the LORD our God be upon us: and establish thou the work of our hands upon us; yea, the work of our hands establish thou it.

1 En bønn av Moses, den Guds mann. Herre! Du har vært oss en bolig fra slekt til slekt.

2 Før fjellene blev til, og du skapte jorden og jorderike, ja fra evighet til evighet er du, Gud.

3 Du byder mennesket vende tilbake til støv og sier: Vend tilbake, I menneskebarn!

4 For tusen år er i dine øine som den dag igår når den farer bort, som en vakt om natten.

5 Du skyller dem bort, de blir som en søvn. Om morgenen er de som det groende gress;

6 om morgenen blomstrer det og gror, om aftenen visner det og blir tørt.

7 For vi har gått til grunne ved din vrede, og ved din harme er vi faret bort med forferdelse.

8 Du har satt våre misgjerninger for dine øine, vår skjulte synd for ditt åsyns lys.

9 For alle våre dager er bortflyktet i din vrede; vi har levd våre år til ende som et sukk.

10 Vårt livs tid, den er sytti år og, når der er megen styrke, åtti år, og dets herlighet er møie og tomhet; for hastig blev vi drevet fremad, og vi fløi avsted.

11 Hvem kjenner din vredes styrke og din harme, således som frykten for dig krever?

12 Lær oss å telle våre dager, at vi kan få visdom i hjertet!

13 Vend om, Herre! Hvor lenge? Ha medynk med dine tjenere!

14 Mett oss, når morgenen kommer, med din miskunnhet, så vil vi juble og være glade alle våre dager!

15 Gled oss så mange dager som du har plaget oss, så mange år som vi har sett ulykke!

16 La din gjerning åpenbares for dine tjenere og din herlighet over deres barn!

17 Og Herrens, vår Guds liflighet være over oss, og våre henders gjerning fremme du for oss, ja, våre henders gjerning, den fremme du!