1 Give ear to my prayer, O God; and hide not thyself from my supplication.

2 Attend unto me, and hear me: I mourn in my complaint, and make a noise;

3 Because of the voice of the enemy, because of the oppression of the wicked: for they cast iniquity upon me, and in wrath they hate me.

4 My heart is sore pained within me: and the terrors of death are fallen upon me.

5 Fearfulness and trembling are come upon me, and horror hath overwhelmed me.

6 And I said, Oh that I had wings like a dove! for then would I fly away, and be at rest.

7 Lo, then would I wander far off, and remain in the wilderness. Selah.

8 I would hasten my escape from the windy storm and tempest.

9 Destroy, O Lord, and divide their tongues: for I have seen violence and strife in the city.

10 Day and night they go about it upon the walls thereof: mischief also and sorrow are in the midst of it.

11 Wickedness is in the midst thereof: deceit and guile depart not from her streets.

12 For it was not an enemy that reproached me; then I could have borne it: neither was it he that hated me that did magnify himself against me; then I would have hid myself from him:

13 But it was thou, a man mine equal, my guide, and mine acquaintance.

14 We took sweet counsel together, and walked unto the house of God in company.

15 Let death seize upon them, and let them go down quick into hell: for wickedness is in their dwellings, and among them.

16 As for me, I will call upon God; and the LORD shall save me.

17 Evening, and morning, and at noon, will I pray, and cry aloud: and he shall hear my voice.

18 He hath delivered my soul in peace from the battle that was against me: for there were many with me.

19 God shall hear, and afflict them, even he that abideth of old. Selah. Because they have no changes, therefore they fear not God.

20 He hath put forth his hands against such as be at peace with him: he hath broken his covenant.

21 The words of his mouth were smoother than butter, but war was in his heart: his words were softer than oil, yet were they drawn swords.

22 Cast thy burden upon the LORD, and he shall sustain thee: he shall never suffer the righteous to be moved.

23 But thou, O God, shalt bring them down into the pit of destruction: bloody and deceitful men shall not live out half their days; but I will trust in thee.

1 Til sangmesteren; med strengelek; en læresalme av David.

2 Vend øret, Gud, til min bønn, og skjul dig ikke for min inderlige begjæring!

3 Gi akt på mig og svar mig! Mine sorgfylte tanker farer hit og dit, og jeg må stønne,

4 for fiendens røst, for den ugudeliges undertrykkelse; for de velter elendighet over mig, og i vrede forfølger de mig.

5 Mitt hjerte bever i mitt bryst, og dødens redsler er falt på mig.

6 Frykt og beven kommer over mig, og forferdelse legger sig over mig.

7 Og jeg sier: Gid jeg hadde vinger som duen! Da vilde jeg flyve bort og feste bo.

8 Se, jeg vilde flykte langt bort, jeg vilde ta herberge i ørkenen. Sela.

9 Jeg vilde i hast søke mig et tilfluktssted for den rasende vind, for stormen.

10 Opsluk dem, Herre, kløv deres tungemål! For jeg ser vold og kiv i byen.

11 Dag og natt vandrer de omkring den på dens murer, og elendighet og ulykke er inneni den.

12 Fordervelse er inneni den, og undertrykkelse og svik viker ikke fra dens torv.

13 For ikke er det en fiende som håner mig, ellers vilde jeg bære det; ikke er det min avindsmann som ophøier sig over mig, ellers vilde jeg skjule mig for ham;

14 men det er du, du som var min likemann, min venn og min kjenning -

15 vi som levde sammen i fortrolig omgang, som vandret til Guds hus blandt den glade høitidsskare.

16 Ødeleggelse komme over dem! La dem fare levende ned i dødsriket! For ondskap hersker i deres bolig, i deres hjerte.

17 Jeg vil rope til Gud, og Herren skal frelse mig.

18 Aften og morgen og middag vil jeg klage og sukke, så hører han min røst.

19 Han forløser min sjel fra striden imot mig og gir mig fred; for i mengde er de omkring mig.

20 Gud skal høre og svare* dem - han troner jo fra fordums tid, sela - dem som ikke vil bli anderledes, og som ikke frykter Gud. / {* d.e. straffe.}

21 Han* legger hånd på dem som har fred med ham, han vanhelliger sin pakt. / {* SLM 55, 13. 14.}

22 Hans munns ord er glatte som smør, men hans hjertes tanke er strid; hans ord er bløtere enn olje, og dog er de dragne sverd.

23 Kast på Herren det som tynger dig! Han skal holde dig oppe; han skal i evighet ikke la den rettferdige rokkes.

24 Og du, Gud, skal støte dem ned i gravens dyp; blodgjerrige og falske menn skal ikke nå det halve av sine dager; men jeg setter min lit til dig.