1 Jó tomou a palavra nestes termos:

2 Sois mesmo gente muito hábil, e convosco morrerá a sabedoria.

3 Tenho também o espírito como o vosso {não vos sou inferior}: quem, pois, ignoraria o que sabeis?

4 Os amigos escarnecem daquele que invoca Deus para que ele lhe responda, e zombam do justo e do inocente.

5 Vergonha para a infelicidade! É o modo de pensar do infeliz; só há desprezo para aquele cujo pé fraqueja.

6 As tendas dos bandidos gozam de paz; segurança para aqueles que provocam Deus, que não têm outro Deus senão o próprio braço.

7 Pergunta, pois, aos animais e eles te ensinarão; às aves do céu e elas te instruirão.

8 Fala {aos répteis} da terra, e eles te responderão, e aos peixes do mar, e eles te darão lições.

9 Entre todos esses seres quem não sabe que a mão de Deus fez tudo isso,

10 ele que tem em mãos a alma de tudo o que vive, e o sopro de vida de todos os humanos?

11 Não discerne o ouvido as palavras como o paladar discerne o sabor das iguarias?

12 A sabedoria pertence aos cabelos brancos, a longa vida confere a inteligência.

13 Em {Deus} residem sabedoria e poder; ele possui o conselho e a inteligência.

14 O que ele destrói não será reconstruído; se aprisionar um homem, ninguém há que o solte.

15 Quando faz as águas pararem, há seca; se as soltar, submergirão a terra.

16 Nele há força e prudência; ele conhece o que engana e o enganado;

17 faz os árbitros andarem descalços, torna os juízes estúpidos;

18 desata a cinta dos reis e cinge-lhes os rins com uma corda;

19 faz os sacerdotes andarem descalços, e abate os poderosos;

20 tira a palavra aos mais seguros de si mesmos e retira a sabedoria dos velhos;

21 derrama o desprezo sobre os nobres, afrouxa a cinta dos fortes,

22 põe a claro os segredos das trevas, e traz à luz a sombra da morte.

23 Torna grandes as nações, e as destrói; multiplica os povos, depois os suprime.

24 Tira a razão dos chefes da terra e os deixa perdidos num deserto sem pista;

25 andam às apalpadelas nas trevas, sem luz; tropeçam como um embriagado.

1 Da tok Job til orde og sa:

2 Ja sannelig, I er de rette folk, og med eder dør visdommen ut.

3 Også jeg har forstand, likesom I, jeg står ikke tilbake for eder, og hvem vet ikke dette?

4 Til spott for mine venner er jeg, jeg som ropte til Gud og fikk svar; til spott er jeg, den rettskafne og ulastelige.

5 Ulykken fortjener bare forakt efter de trygges mening; forakt venter dem hvis fot vakler.

6 Ødeleggeres telt blir i ro, og trygge er de som egger Gud til vrede, de som fører sin gud i sin hånd*. / {* HAB 1, 11.}

7 Men spør du dyrene, de skal lære dig, og himmelens fugler, de skal si dig det,

8 eller tal til jorden, og den skal lære dig, og havets fisker skal fortelle dig det.

9 Hvem skjønner ikke av alt dette at det er Herrens hånd som har skapt det,

10 han som har i sin hånd hver levende sjel og hvert menneskelegemes ånd?

11 Mon ikke øret prøver ord, likesom ganen smaker mat?

12 Hos gråhårede er visdom, og langt liv gir forstand.

13 Hos ham er visdom og velde, ham hører råd og forstand til.

14 Se, han river ned, og det bygges ikke op igjen; han stenger for en mann, og det lukkes ikke op.

15 Han demmer for vannene, og de tørker bort, og han slipper dem løs, og de velter om jorden.

16 Hos ham er styrke og visdom; i hans makt er både den som farer vill, og den som fører vill.

17 Han fører rådsherrer bort som fanger, og dommere gjør han til dårer.

18 Kongers tvangsbånd løser han og binder rep om deres lender.

19 Han fører prester bort som fanger, og mektige menn støter han ned.

20 Han fratar prøvede menn mælet og oldinger deres innsikt.

21 Han utøser forakt over fyrster, og de sterkes belte løser han.

22 Han drar det skjulte frem av mørket og fører dødsskygge frem i lyset.

23 Han lar folkene bli store, og han lar dem gå til grunne; han gir folkene vidt rum, og han fører dem bort.

24 Høvdingene i landet fratar han forstanden og lar dem fare vill i et uveisomt øde;

25 de famler i mørke uten lys, og han lar dem rave likesom drukne.