1 Depois Eliú prosseguiu nestes termos:

2 Espera um pouco e te instruirei, tenho ainda palavras em defesa de Deus;

3 irei buscar longe a minha ciência, e justificarei meu Criador.

4 Minhas palavras não são certamente mentirosas, estás tratando com um homem de ciência sólida.

5 Deus é poderoso, mas não é arrogante, é poderoso por sua ciência:

6 não deixa viver o mau, faz justiça aos aflitos,

7 não afasta os olhos dos justos; e os faz assentar com os reis no trono, numa glória eterna.

8 Se vierem a cair presos, ou se forem atados com os laços da infelicidade,

9 ele lhes faz reconhecer as suas obras, e as faltas que cometeram por orgulho;

10 e abre-lhes os ouvidos para corrigi-los, e diz-lhes que renunciem à iniqüidade.

11 Se escutam e obedecem, terminam seus dias na felicidade, e seus anos na delícia;

12 se não, morrem de um golpe, expiram por falta de sabedoria.

13 Os corações ímpios são entregues à cólera; não clamam a Deus quando ele os aprisiona,

14 morrem em plena mocidade, a vida deles passa como a dos efeminados.

15 Mas Deus salvará o pobre pela sua miséria, e o instrui pelo sofrimento.

16 A ti também retirará das fauces da angústia, numa larga liberdade, e no repouso de uma mesa bem guarnecida.

17 E tu te comportas como um malvado, com o risco de incorrer em sentença e penalidade.

18 Toma cuidado para que a cólera não te inflija um castigo, e que o tamanho do resgate não te perca.

19 Levará ele em conta teu grito na aflição, e todos os esforços do vigor?

20 Não suspires pela noite, para que os povos voltem para seus lugares.

21 Guarda-te de declinar para a iniqüidade, e de preferir a injustiça ao sofrimento.

22 Vê, Deus é sublime em seu poder. Que senhor lhe é comparável?

23 Quem lhe fixou seu caminho? Quem pode dizer-lhe: Fizeste mal?

24 Antes pensa em glorificar sua obra, que os humanos celebram em seus cantos.

25 Todos os homens a contemplam; o mortal a considera de longe.

26 Deus é grande demais para que o possamos conhecer; o número de seus anos é incalculável.

27 Atrai as gotinhas de água para transformá-las em chuva no nevoeiro,

28 as nuvens as espalham, e as destilam sobre a multidão dos homens.

29 Quem pode compreender como se estendem as nuvens, e o estrépito de sua tenda?

30 Espalha em volta dele a sua luz, e cobre os cimos das montanhas.

31 É por esse meio que nutre os povos, e fornece-lhes abundância de alimentos.

32 Nas suas mãos estende o raio, fixa-lhe o alvo a atingir;

33 seu estrondo o anuncia, o rebanho também anuncia aquele que se aproxima.

1 Og Elihu blev ved og sa:

2 Vent litt på mig, så jeg kan få sagt dig min mening! For ennu er der noget å si til forsvar for Gud.

3 Jeg vil hente min kunnskap langt borte fra, og jeg vil vise at min skaper har rett.

4 For sannelig, mine ord er ikke falske; en mann med fullkommen kunnskap har du for dig.

5 Se, Gud er sterk, men han akter ikke nogen ringe; han er sterk i forstandens kraft.

6 Han lar ikke en ugudelig leve, og de undertrykte hjelper han til deres rett.

7 Han tar ikke sine øine fra de rettferdige, og hos konger på tronen lar han dem sitte all deres tid høit hedret.

8 Og om de blir bundet med lenker og fanget i ulykkens snarer,

9 så vil han dermed foreholde dem deres gjerninger, deres synder, at de viste sig gjenstridige,

10 og åpne deres øre for advarselen og formane dem til å vende om fra det onde.

11 Om de da hører og tjener ham, så får de leve sine dager i lykke og sine år i herlighet og glede.

12 Hører de ikke, da skal de gjennembores av spydet og omkomme i sin uforstand.

13 Men mennesker med gudløst sinn huser vrede; de roper ikke til Gud når han legger dem i bånd*. / {* JBS 36, 8.}

14 De dør i ungdommen, og deres liv ender som tempel-bolernes*. / {* 1KG 14, 24.}

15 Han frelser de ulykkelige ved deres ulykke og åpner deres øre ved trengselen.

16 Også dig lokker han ut av trengselens svelg til en åpen plass hvor det ikke er trangt; og ditt bord skal være fullt av fete retter.

17 Men er du full av den ugudeliges brøde, så skal brøde og dom følges at.

18 La bare ikke vrede lokke dig til spott, og la ikke den store bot* lokke dig på avvei! / {* d.e. den store trengsel Gud har pålagt dig for dine synders skyld.}

19 Kan vel ditt skrik fri dig ut av trengsel, og kan vel alt ditt strev og slit utrette det?

20 Stund ikke efter natten, den natt da hele folkeslag blåses bort fra sitt sted!

21 Vokt dig, vend dig ikke til synd! For det har du mere lyst til enn til å lide.

22 Se, Gud er ophøiet i sin kraft; hvem er en læremester som han?

23 Hvem har foreskrevet ham hans vei, og hvem kan si: Du gjorde urett?

24 Kom i hu at du ophøier hans gjerning, den som menneskene har sunget om!

25 All verden ser på den med lyst; menneskene skuer den langt borte fra.

26 Se, Gud er stor, og vi forstår ham ikke; hans års tall er uutgrundelig;

27 han drar vanndråper op til sig, og av tåken siler regnet ned;

28 fra skyene strømmer det og drypper ned over mange mennesker.

29 Kan også nogen forstå hvorledes skyene breder sig ut, hvorledes det braker fra hans telt*? / {* d.e. skyene.}

30 Se, han breder ut sitt lys omkring sig og dekker det med havets røtter.* / {* d.e. skyer som stiger op av havets dyp.}

31 For således straffer han folkeslag, men gir også føde i overflod.

32 Han dekker sine hender med lys og byder det å fare ut mot fienden.

33 Hans tordenbrak bærer bud om ham; endog feet varsler når han rykker frem.