1 E agora, Jó, escuta minhas palavras, dá ouvidos a todos os meus discursos.

2 Eis que abro a boca, minha língua, sob o céu da boca, vai falar.

3 Minhas palavras brotam de um coração reto, meus lábios falarão francamente.

4 O Espírito de Deus me criou, e o sopro do Todo-poderoso me deu a vida.

5 Se puderes, responde-me; toma posição, fica firme diante de mim.

6 Em face de Deus sou teu igual: como tu mesmo, fui formado de barro.

7 Assim meu temor não te assustará e o peso de minhas palavras não te acabrunhará.

8 Ora, disseste aos meus ouvidos, e ouvi estas palavras:

9 Sou puro, sem pecado; sou limpo, não há culpa em mim.

10 É ele que inventa pretextos contra mim, considera-me seu inimigo.

11 Pôs meus pés no cepo, espiou todos os meus passos.

12 Responderei que nisto foste injusto, pois Deus é maior do que o homem.

13 Por que o acusas de não dar nenhuma resposta a teus discursos?

14 Pois Deus fala de uma maneira e de outra e não prestas atenção.

15 Por meio dos sonhos, das visões noturnas, quando um sono profundo pesa sobre os humanos, enquanto o homem está adormecido em seu leito,

16 então abre o ouvido do homem e o assusta com suas aparições,

17 a fim de desviá-lo do pecado e de preservá-lo do orgulho,

18 para salvar-lhe a alma do fosso, e sua vida, da seta mortífera.

19 Pela dor também é instruído o homem em seu leito, quando todos os seus membros são agitados,

20 quando recebe o alimento com desgosto, e já não pode suportar as iguarias mais deliciosas;

21 sua carne some aos olhares, seus membros emagrecidos se desvanecem;

22 sua alma aproxima-se da sepultura, e sua vida, daqueles que estão mortos.

23 Se perto dele se encontrar um anjo, um intercessor entre mil, para ensinar-lhe o que deve fazer,

24 ter piedade dele e dizer: Poupai-o de descer à sepultura, recebi o resgate de sua vida;

25 sua carne retomará o vigor da mocidade, retornará aos dias de sua adolescência.

26 Ele reza, e Deus lhe é propício, contempla-lhe a face com alegria. Anuncia {Deus} ao homem sua justiça;

27 canta diante dos homens, dizendo: Pequei, violei o direito, e Deus não me tratou conforme meus erros;

28 poupou minha alma de descer à sepultura, e minha alma bem viva goza a luz.

29 Eis o que Deus faz duas, três vezes para o homem,

30 a fim de tirar-lhe a alma da sepultura, para iluminá-la com a luz dos vivos.

31 Presta atenção, Jó, escuta-me; cala a boca para que eu fale.

32 Se tens alguma coisa para dizer, responde-me; fala, eu gostaria de te dar razão.

33 Se não, escuta-me, cala-te, e eu te ensinarei a sabedoria.

1 Men hør nu, Job, på min tale og lytt til alle mine ord!

2 Se, jeg har åpnet mine leber, allerede taler min tunge i min munn.

3 Ærlige og opriktige er mine ord, og hvad jeg vet, skal mine leber uttale likefrem.

4 Guds Ånd har skapt mig, og den Allmektiges ånde holder mig live.

5 Hvis du kan, så svar mig! Rust dig mot mig, tred frem!

6 Se, jeg er din like for Gud, også jeg er dannet av ler.

7 Redsel for mig skal ikke overvelde dig, og min myndighet ikke tynge dig.

8 Sannelig, du har sagt i mitt nærvær, så lød dine ord som jeg hørte:

9 Ren er jeg, uten brøde, plettfri er jeg og fri for misgjerning;

10 men Gud søker grunn til fiendskap mot mig, han akter mig for sin uvenn;

11 han setter mine føtter i stokken og vokter på alle mine veier.

12 Nei, i dette har du ikke rett, svarer jeg dig; Gud er jo større enn et menneske.

13 Hvorfor går du i rette med ham? Han svarer jo ikke et eneste ord.

14 Men én gang taler Gud, ja to ganger hvis mennesket ikke akter på det.

15 I drøm, i nattlig syn, når dyp søvn faller på menneskene, når de slumrer på sitt leie,

16 da åpner han deres ører og trykker sitt segl på advarselen til dem,

17 for å få mennesket til å la sin gjerning fare og for å utrydde overmotet hos mannen,

18 for å berge hans sjel fra graven og hans liv fra å rammes av det drepende spyd.

19 Mennesket tuktes også med smerter på sitt leie, og en stadig uro går gjennem marg og ben.

20 Han vemmes ved brød og hans sjel ved lekker mat.

21 Hans kjøtt tæres bort, så en ikke ser det mere, og hans ben, som en før ikke så, ligger bare;

22 hans sjel kommer nær til graven og hans liv til dødens engler.

23 Er det da hos ham en engel, en tolk, en av tusen, som forkynner mennesket dets rette vei,

24 da ynkes Gud over ham og sier: Fri ham fra å fare ned i graven! Jeg har fått løsepenger.

25 Hans kropp blir da frodigere enn i ungdommen, han blir atter som i sin ungdoms dager.

26 Han beder til Gud, og han er ham nådig; han ser Guds åsyn med jubel, og han gir mennesket dets rettferdighet tilbake.

27 Han synger for menneskene og sier: Jeg hadde syndet og gjort det rette kroket, men han gjengjeldte mig det ikke;

28 han har fridd min sjel fra å fare ned i graven, og mitt liv ser lyset med lyst.

29 Se, alt dette gjør Gud to ganger, ja tre, mot en mann

30 for å frelse hans sjel fra graven, så han omstråles av de levendes lys.

31 Gi akt, Job, hør på mig! Ti, så jeg får tale.

32 Har du ord, så svar mig, tal! Jeg vil gjerne gi dig rett.

33 Hvis ikke, så hør du på mig! Ti, så jeg får lære dig visdom.