1 Conheces o tempo em que as cabras monteses dão à luz nos rochedos? Observaste o parto das corças?
2 Contaste os meses de sua gravidez, e sabes o tempo de seu parto?
3 Elas se abaixam e dão cria, e se livram de suas dores.
4 Seus filhos tornam-se fortes e crescem nos campos, apartam-se delas e não voltam mais.
5 Quem pôs o asno em liberdade, quem rompeu os laços do burro selvagem?
6 Dei-lhe o deserto por morada, a planície salgada como lugar de habitação;
7 ele ri-se do tumulto da cidade, não escuta os gritos do cocheiro,
8 explora as montanhas, sua pastagem, e nela anda buscando tudo o que está verde.
9 Quererá servir-te o boi selvagem, ou quererá passar a noite em teu estábulo?
10 Porás uma corda em seu pescoço, ou fenderá ele atrás de ti os teus sulcos?
11 Fiarás nele porque sua força é grande, e lhe deixarás o cuidado de teu trabalho?
12 Contarás com ele para que te traga para a casa o que semeaste, e que te encha a tua eira?
13 A asa da avestruz bate alegremente, não tem asas nem penas bondosas...
14 Ela abandona os seus ovos na terra, e os deixa aquecer no solo,
15 não pensando que um pé poderá pisá-los e que animais selvagens poderão quebrá-los.
16 É cruel com seus filhinhos, como se não fossem seus; não se incomoda de ter sofrido em vão,
17 pois Deus lhe negou a sabedoria e não lhe abriu a inteligência.
18 Mas quando alça o vôo, ri-se do cavalo e de seu cavaleiro.
19 És tu que dás o vigor ao cavalo, e foste tu que enfeitaste seu pescoço com uma crina ondulante?
20 Que o fazes saltar como um gafanhoto, relinchando terrivelmente?
21 Orgulhoso de sua força, escava a terra com a pata, atira-se à frente das armas.
22 Ri-se do medo, nada o assusta, não recua diante da espada.
23 Sobre ele ressoa a aljava, o ferro brilhante da lança e o dardo;
24 tremendo de impaciência, devora o espaço, o som da trombeta não o deixa no lugar.
25 Ao sinal do clarim, diz: Vamos! De longe fareja a batalha, a voz troante dos chefes e o alarido dos guerreiros.
26 É graças à tua sabedoria que o falcão alça o vôo, e desdobra as suas asas em direção ao meio-dia?
27 É por tua ordem que a águia levanta o vôo, e faz seu ninho nas alturas?
28 Ela habita o rochedo, e nele passa a noite, sobre a ponta rochosa e o cimo escarpado.
29 De lá espia sua presa, seus olhos penetram as distâncias.
30 Seus filhinhos se alimentam de sangue; onde quer que haja cadáveres, ali está ela.
1 Jager du rov for løvinnen, og metter du de grådige ungløver,
2 når de dukker sig ned i sine huler og ligger på lur i krattet?
3 Hvem lar ravnen finne sin mat, når dens unger skriker til Gud og farer hit og dit uten føde?
4 Kjenner du tiden når stengjetene føder, og gir du akt på hindenes veer?
5 Teller du månedene til de skal bære, og vet du tiden når de føder?
6 De bøier sig, føder sine unger og blir fri for sine smerter.
7 Deres unger blir kraftige og vokser op ute på marken; de løper bort og kommer ikke tilbake til dem.
8 Hvem har gitt villeslet dets frihet, hvem løste dets bånd,
9 det som jeg gav ørkenen til hus og saltmoen til bolig?
10 Det ler av byens ståk og styr; driverens skjenn slipper det å høre.
11 Hvad det leter op på fjellene, er dets beite, og det søker efter hvert grønt strå.
12 Har vel villoksen lyst til å tjene dig? Vil den bli natten over ved din krybbe?
13 Kan du binde villoksen med rep til furen*? Vil den harve dalene efter dig? / {* d.e. tvinge den til å følge plogfuren.}
14 Kan du stole på den, fordi dens kraft er så stor, og kan du overlate den ditt arbeid?
15 Kan du lite på at den fører din grøde hjem, og at den samler den til din treskeplass?
16 Strutsen flakser lystig med vingene; men viser dens vinger og fjær moderkjærlighet?
17 Nei, den overlater sine egg til jorden og lar dem opvarmes i sanden,
18 og den glemmer at en fot kan klemme dem itu, og markens ville dyr trå dem i stykker.
19 Den er hård mot sine unger, som om de ikke var dens egne; den er ikke redd for at dens møie skal være spilt.
20 For Gud nektet den visdom og gav den ingen forstand.
21 Men når den flakser i været, ler den av hesten og dens rytter.
22 Gir du hesten styrke? Klær du dens hals med bevrende man?
23 Lar du den springe som gresshoppen? Dens stolte fnysen er forferdelig.
24 Den skraper i jorden og gleder sig ved sin kraft; så farer den frem mot væbnede skarer.
25 Den ler av frykten og forferdes ikke, og den vender ikke om for sverd.
26 Over den klirrer koggeret, blinkende spyd og lanse.
27 Med styr og ståk river den jorden op, og den lar sig ikke stagge når krigsluren lyder.
28 Hver gang luren lyder, sier den: Hui! Og langt borte værer den striden, høvedsmenns tordenrøst og hærskrik.
29 Skyldes det din forstand at høken svinger sig op og breder ut sine vinger mot Syden?
30 Er det på ditt bud at ørnen flyver så høit, og at den bygger sitt rede oppe i høiden?
31 Den bor på berget og har nattely der, på tind og nut.
32 Derfra speider den efter føde; langt bort skuer dens øine.
33 Dens unger drikker blod, og hvor der er lik, der er den.
34 Og Herren blev ved å svare Job og sa:
35 Vil du som klandrer den Allmektige, vil du trette med ham? Du som laster Gud, må svare på dette!
36 Da svarte Job Herren og sa:
37 Nei, jeg er for ringe; hvad skulde jeg svare dig? Jeg legger min hånd på min munn.
38 En gang har jeg talt, men jeg tar ikke mere til orde - ja to ganger, men jeg gjør det ikke mere.