1 Poderás tu fisgar Leviatã com um anzol, e amarrar-lhe a língua com uma corda?

2 Serás capaz de passar um junco em suas ventas, ou de furar-lhe a mandíbula com um gancho?

3 Ele te fará muitos rogos, e te dirigirá palavras ternas?

4 Concluirá ele um pacto contigo, a fim de que faças dele sempre teu escravo?

5 Brincarás com ele como com um pássaro, ou atá-lo-ás para divertir teus filhos?

6 Será ele vendido por uma sociedade de pescadores, e dividido entre os negociantes?

7 Crivar-lhe-ás a pele de dardos, fincar-lhe-ás um arpão na cabeça?

8 Tenta pôr a mão nele, sempre te lembrarás disso, e não recomeçarás.

9 Tua esperança será lograda, bastaria seu aspecto para te arrasar.

10 Ninguém é bastante ousado para provocá-lo; quem lhe resistiria face a face?

11 Quem pôde afrontá-lo e sair com vida, debaixo de toda a extensão do céu?

12 Não quero calar {a glória} de seus membros, direi seu vigor incomparável.

13 Quem levantou a dianteira de sua couraça? Quem penetrou na dupla linha de sua dentadura?

14 Quem lhe abriu os dois batentes da goela, em que seus dentes fazem reinar o terror?

15 Sua costa é um aglomerado de escudos, cujas juntas são estreitamente ligadas;

16 uma toca a outra, o ar não passa por entre elas;

17 uma adere tão bem à outra, que são encaixadas sem se poderem desunir.

18 Seu espirro faz jorrar a luz, seus olhos são como as pálpebras da aurora.

19 De sua goela saem chamas, escapam centelhas ardentes.

20 De suas ventas sai uma fumaça, como de uma marmita que ferve entre chamas.

21 Seu hálito queima como brasa, a chama jorra de sua goela.

22 Em seu pescoço reside a força, diante dele salta o espanto.

23 As barbelas de sua carne são aderentes, esticadas sobre ele, inabaláveis.

24 Duro como a pedra é seu coração, sólido como a mó fixa de um moinho.

25 Quando se levanta, tremem as ondas, as vagas do mar se afastam.

26 Se uma espada o toca, ela não resiste, nem a lança, nem a azagaia, nem o dardo.

27 O ferro para ele é palha; o bronze, pau podre.

28 A flecha não o faz fugir, as pedras da funda são palhinhas para ele.

29 O martelo lhe parece um fiapo de palha; ri-se do assobio da azagaia.

30 Seu ventre é coberto de cacos de vidro pontudos, é uma grade de ferro que se estende sobre a lama.

31 Faz ferver o abismo como uma panela, faz do mar um queimador de perfumes.

32 Deixa atrás de si um sulco brilhante, como se o abismo tivesse cabelos brancos.

33 Não há nada igual a ele na terra, pois foi feito para não ter medo de nada;

34 afronta tudo o que é elevado, é o rei dos mais orgulhosos animais.

1 Ingen er så djerv at han tør tirre den; hvem tør da sette sig op imot mig?

2 Hvem gav mig noget først, så jeg skulde gi ham vederlag? Alt under himmelen hører mig til.

3 Jeg vil ikke tie om dens lemmer, om dens store styrke og dens fagre bygning.

4 Hvem har dradd dens klædning av? Hvem tør komme innenfor dens dobbelte rad av tenner?

5 Hvem har åpnet dens kjevers dør? Rundt om dens tenner er redsel.

6 Stolte er skjoldenes rader; hvert av dem er tillukket som med et fast segl.

7 De ligger tett innpå hverandre, og ingen luft trenger inn imellem dem.

8 Det ene skjold henger fast ved det andre; de griper inn i hverandre og skilles ikke at.

9 Når den nyser, stråler det frem lys, og dens øine er som morgenrødens øielokk.

10 Bluss farer ut av dens gap, gnister spruter frem.

11 Fra dens nesebor kommer røk som av en gryte som koker over siv.

12 Dens ånde tender kull i brand, og luer går ut av dens gap.

13 På dens hals har styrken sin bolig, og angsten springer foran den.

14 Dens doglapper sitter fast; de er som støpt på den og rører sig ikke.

15 Dens hjerte er fast som sten, fast som den underste kvernsten.

16 Når den hever sig, gruer helter; av redsel mister de sans og samling.

17 Rammes den med sverd, så biter det ikke på den, heller ikke lanse, pil eller kastespyd.

18 Den akter jern som strå, kobber som ormstukket tre.

19 Buens sønn* jager den ikke på flukt; slyngens stener blir som halm for den. / {* pilen.}

20 Stridsklubber aktes som halm, og den ler av det susende spyd.

21 På dens buk sitter skarpe skår, den gjør spor i dyndet som efter en treskeslede.

22 Den får dypet til å koke som en gryte; den får havet til å skumme som en salvekokers kjele.

23 Efter den lyser dens sti; dypet synes å ha sølvhår.

24 Det er intet på jorden som er herre over den; den er skapt til ikke å reddes.

25 Alt som er høit, ser den i øiet; den er en konge over alle stolte dyr.