1 Til sangmesteren; en salme av David; en sang. Dig, Gud, priser de i stillhet på Sion, og dig gir de det de har lovt. Dig, Gud, priser de i stillhet på Sion, og dig gir de det de har lovt. 2 Du som hører bønner, til dig kommer alt kjød. 3 Når mine misgjerninger er blitt mig for svære, så forlater du våre overtredelser. 4 Salig er den du utvelger og lar komme nær, så han bor i dine forgårder; vi vil mette oss med de gode ting i ditt hus, ditt hellige tempel. 5 Med forferdelige gjerninger bønnhører du oss i rettferdighet, du vår frelses Gud, du som er en tilflukt for alle jordens ender og havet langt borte.

6 Han gjør fjellene faste med sin kraft, omgjordet med velde.

7 Han stiller havenes brusen, deres bølgers brusen og folkenes bulder. 8 Og de som bor ved jordens ender, frykter for dine tegn; de steder hvor morgen og aften bryter frem, fyller du med jubel. 9 Du har gjestet jorden og gitt den overflod, gjort den såre rik, Guds bekk er full av vann; du har latt dem få sitt korn, for således lager du jorden til. 10 Du vannet dens furer, senket dens plogland; du bløtte den med regnskurer, velsignet dens grøde. 11 Du har kronet din godhets år, og dine fotspor drypper av fedme. 12 ¥demarkens beiter drypper, og haugene omgjorder sig med jubel. 13 Engene er klædd med får, og dalene er dekket med korn; folk roper med fryd og synger.

To the chief Musician, A Psalm and Song of David.

1 Praise waiteth for thee, O God, in Sion: and unto thee shall the vow be performed.*65.1 waiteth: Heb. is silent

2 O thou that hearest prayer, unto thee shall all flesh come.

3 Iniquities prevail against me: as for our transgressions, thou shalt purge them away.*65.3 Iniquities: Heb. Words, or, Matters of iniquities

4 Blessed is the man whom thou choosest, and causest to approach unto thee, that he may dwell in thy courts: we shall be satisfied with the goodness of thy house, even of thy holy temple.

5 By terrible things in righteousness wilt thou answer us, O God of our salvation; who art the confidence of all the ends of the earth, and of them that are afar off upon the sea:

6 Which by his strength setteth fast the mountains; being girded with power:

7 Which stilleth the noise of the seas, the noise of their waves, and the tumult of the people.

8 They also that dwell in the uttermost parts are afraid at thy tokens: thou makest the outgoings of the morning and evening to rejoice.*65.8 rejoice: or, sing

9 Thou visitest the earth, and waterest it: thou greatly enrichest it with the river of God, which is full of water: thou preparest them corn, when thou hast so provided for it.*65.9 and…: or, after thou hadst made it to desire rain

10 Thou waterest the ridges thereof abundantly: thou settlest the furrows thereof: thou makest it soft with showers: thou blessest the springing thereof.*65.10 settlest: or, causest rain to descend into*65.10 makest…: Heb. dissolvest it

11 Thou crownest the year with thy goodness; and thy paths drop fatness.*65.11 with: Heb. of

12 They drop upon the pastures of the wilderness: and the little hills rejoice on every side.*65.12 rejoice…: Heb. are girded with joy

13 The pastures are clothed with flocks; the valleys also are covered over with corn; they shout for joy, they also sing.