1 Mi se pierde suflarea, mi se sting zilele, mă aşteaptă mormîntul.

2 Sînt înconjurat de batjocoritori, şi ochiul meu trebuie să privească spre ocările lor.

3 Pune-Te singur zălog pentru mine înaintea Ta; altfel, cine ar putea răspunde pentru mine?

4 Căci le-ai încuiat inima în faţa priceperii. De aceea nici nu -i vei lăsa să biruie.

5 Cine dă pe prieteni să fie prădaţi, copiilor aceluia li se vor topi ochii.

6 M'a făcut de basmul oamenilor, şi ca unul pe care -l scuipi în faţă!

7 Ochiul mi se întunecă de durere; toate mădularele mele sînt ca o umbră.

8 Oamenii fără prihană sînt înmărmuriţi de aceasta, şi cel nevinovat se răscoală împotriva celui nelegiuit.

9 Cel fără prihană rămîne totuş tare pe calea lui, cel cu mînile curate se întăreşte tot mai mult.

10 Dar voi toţi, întoarceţi-vă, veniţi iarăş cu cuvîntările voastre, şi vă voi arăta că între voi niciunul nu e înţelept.

11 Ce! mi s'au dus zilele, mi s'au nimicit planurile, planurile acelea făcute cu atîta iubire în inima mea...

12 Şi ei mai spun că noaptea este zi, că se apropie lumina, cînd întunerecul a şi venit!

13 Cînd Locuinţa morţilor o aştept ca locuinţă, cînd în întunerec îmi voi înălţa culcuşul;

14 cînd strig gropii: ,Tu eşti tatăl meu!` Şi viermilor: ,Voi sînteţi mama şi sora mea!`

15 Unde mai este atunci nădejdea mea? Şi cine mai poate vedea nădejdea mea?

16 Ea se va pogorî cu mine la porţile locuinţei morţilor, cînd vom merge împreună. să ne odihnim în ţărînă.``

1 Min ånd* er brutt, mine dager utslukket; bare graver har jeg for mig. {* livskraft.}

2 Sannelig, spott omgir mig på alle kanter, og mitt øie må dvele ved deres trettekjære ferd.

3 Så sett nu et pant, gå i borgen for mig hos dig selv! Hvem skulde ellers gi mig håndslag*? / {* d.e. gå i borgen for mig, OSP 6, 1; 11, 15.}

4 Du har jo lukket deres hjerte for innsikt; derfor vil du ikke la dem vinne.

5 Den som forråder venner, så de blir til bytte*, hans barns øine skal tæres bort. / {* for sine forfølgere.}

6 Jeg er satt til et ordsprog for folk; jeg er en mann som blir spyttet i ansiktet.

7 Mitt øie er sløvt av gremmelse, og alle mine lemmer er som en skygge.

8 Rettskafne forferdes over dette, og den skyldfrie harmes over den gudløse;

9 men den rettferdige holder fast ved sin vei, og den som har rene hender, får enn mere kraft.

10 Men I - kom bare igjen alle sammen! Jeg finner dog ikke nogen vismann blandt eder.

11 Mine dager er faret forbi, mine planer sønderrevet - mitt hjertes eiendom!

12 Natt gjør de til dag, lyset, sier de, er nærmere enn det mørke som ligger like for mig.

13 Når jeg håper på dødsriket som mitt hus, reder i mørket mitt leie,

14 roper til graven: Du er min far, til makken: Du er min mor og min søster,

15 hvor er da mitt håp? Mitt håp - hvem øiner det?

16 Til dødsrikets bommer farer de* ned, på samme tid som jeg går til hvile i støvet. / {* mine forhåpninger.}