1 Ştii tu cînd îşi fac caprele sălbatice puii? Vezi tu pe cerboaice cînd fată?
2 Numeri tu lunile în cari sînt însărcinate, şi cunoşti tu vremea cînd nasc?
3 Ele se pleacă, fată puii, şi scapă iute de durerile lor.
4 Puii lor prind vlagă şi cresc supt cerul slobod, pleacă, şi nu se mai întorc la ele.
5 Cine a lăsat slobod măgarul sălbatic, izbăvindu -l de orice legătură?
6 I-am dat ca locuinţă pustiul, şi pămîntul sărac ca locaş.
7 El rîde de zarva cetăţilor,
8 Străbate munţii ca să-şi găsească hrana, şi umblă după tot ce este verde.
9 Vrea bivolul sălbatic să fie în slujba ta? Şi stă el noaptea la ieslea ta?
10 Îl poţi lega tu cu o funie, ca să tragă o brazdă? Merge el după tine, ca să grăpeze bulgării din văi?
11 Te încrezi tu în el, pentrucă puterea lui este mare? Şi -i laşi tu grija lucrărilor tale?
12 Te laşi tu pe el, pentru căratul rodurilor tale, ca să le strîngă în aria ta?
13 Aripa struţului bate cu veselie, de-ai zice că este aripa şi penişul berzei.
14 Dar struţoaica îşi încredinţează pămîntului ouăle, şi le lasă să se încălzească în nisip.
15 Ea uită că piciorul le poate strivi, că o fiară de cîmp le poate călca în picioare.
16 Este aspră cu puii săi de parcă nici n'ar fi ai ei. Că s'a trudit de geaba, nu -i pasă nici de cum!
17 Căci Dumnezeu nu i -a dat înţelepciune, şi nu i -a făcut parte de pricepere.
18 Cînd se scoală şi porneşte, rîde de cal şi de călăreţul lui.
19 Tu dai putere calului, şi -i îmbraci gîtul cu o coamă ce fîlfăie?
20 Tu -l faci să sară ca lăcusta? Nchezatul lui puternic răspîndeşte groaza.
21 Scurmă pămîntul, şi, mîndru de puterea lui, se aruncă asupra celor înarmaţi;
22 îşi bate joc de frică, nu se teme, şi nu se dă înapoi dinaintea săbiei.
23 Zîngăneşte tolba cu săgeţi pe el, suliţa şi lancea strălucesc,
24 fierbe de aprindere, mănîncă pămîntul, n'are astîmpăr cînd răsună trîmbiţa.
25 La sunetul trîmbiţei parcă zice: ,Înainte!` De departe miroase bătălia, glasul ca de tunet ai căpeteniilor şi strigătele de luptă.
26 Oare prin priceperea ta îşi ia uliul sborul, şi îşi întinde aripile spre miazăzi?
27 Oare din porunca ta se înalţă vulturul, şi îşi aşează cuibul pe înălţimi?
28 El locuieşte în stînci, acolo îşi are locuinţa, pe vîrful zimţat al stîncilor şi pe vîrful munţilor.
29 De acolo descopere el prada, şi îşi cufundă privirile în depărtare după ea.
30 Puii lui îi beau sîngele; şi acolo unde sînt hoituri, acolo -i şi vulturul.
1 Jager du rov for løvinnen, og metter du de grådige ungløver,
2 når de dukker sig ned i sine huler og ligger på lur i krattet?
3 Hvem lar ravnen finne sin mat, når dens unger skriker til Gud og farer hit og dit uten føde?
4 Kjenner du tiden når stengjetene føder, og gir du akt på hindenes veer?
5 Teller du månedene til de skal bære, og vet du tiden når de føder?
6 De bøier sig, føder sine unger og blir fri for sine smerter.
7 Deres unger blir kraftige og vokser op ute på marken; de løper bort og kommer ikke tilbake til dem.
8 Hvem har gitt villeslet dets frihet, hvem løste dets bånd,
9 det som jeg gav ørkenen til hus og saltmoen til bolig?
10 Det ler av byens ståk og styr; driverens skjenn slipper det å høre.
11 Hvad det leter op på fjellene, er dets beite, og det søker efter hvert grønt strå.
12 Har vel villoksen lyst til å tjene dig? Vil den bli natten over ved din krybbe?
13 Kan du binde villoksen med rep til furen*? Vil den harve dalene efter dig? / {* d.e. tvinge den til å følge plogfuren.}
14 Kan du stole på den, fordi dens kraft er så stor, og kan du overlate den ditt arbeid?
15 Kan du lite på at den fører din grøde hjem, og at den samler den til din treskeplass?
16 Strutsen flakser lystig med vingene; men viser dens vinger og fjær moderkjærlighet?
17 Nei, den overlater sine egg til jorden og lar dem opvarmes i sanden,
18 og den glemmer at en fot kan klemme dem itu, og markens ville dyr trå dem i stykker.
19 Den er hård mot sine unger, som om de ikke var dens egne; den er ikke redd for at dens møie skal være spilt.
20 For Gud nektet den visdom og gav den ingen forstand.
21 Men når den flakser i været, ler den av hesten og dens rytter.
22 Gir du hesten styrke? Klær du dens hals med bevrende man?
23 Lar du den springe som gresshoppen? Dens stolte fnysen er forferdelig.
24 Den skraper i jorden og gleder sig ved sin kraft; så farer den frem mot væbnede skarer.
25 Den ler av frykten og forferdes ikke, og den vender ikke om for sverd.
26 Over den klirrer koggeret, blinkende spyd og lanse.
27 Med styr og ståk river den jorden op, og den lar sig ikke stagge når krigsluren lyder.
28 Hver gang luren lyder, sier den: Hui! Og langt borte værer den striden, høvedsmenns tordenrøst og hærskrik.
29 Skyldes det din forstand at høken svinger sig op og breder ut sine vinger mot Syden?
30 Er det på ditt bud at ørnen flyver så høit, og at den bygger sitt rede oppe i høiden?
31 Den bor på berget og har nattely der, på tind og nut.
32 Derfra speider den efter føde; langt bort skuer dens øine.
33 Dens unger drikker blod, og hvor der er lik, der er den.
34 Og Herren blev ved å svare Job og sa:
35 Vil du som klandrer den Allmektige, vil du trette med ham? Du som laster Gud, må svare på dette!
36 Da svarte Job Herren og sa:
37 Nei, jeg er for ringe; hvad skulde jeg svare dig? Jeg legger min hånd på min munn.
38 En gang har jeg talt, men jeg tar ikke mere til orde - ja to ganger, men jeg gjør det ikke mere.