1 Şi acum!... Am ajuns de rîsul celor mai tineri de cît mine, pe ai căror părinţi nu -i socoteam vrednici să -i pun printre cînii turmei mele.

2 Dar la ce mi-ar fi folosit puterea mînilor lor, cînd ei nu erau în stare să ajungă la bătrîneţă?

3 Sfrijiţi de sărăcie şi foame, fug în locuri uscate, de multă vreme părăsite şi pustii.

4 Smulg ierburile sălbatice de lîngă copăcei, şi n'au ca pîne de cît rădăcina de bucsau.

5 Sînt izgoniţi din mijlocul oamenilor, strigă lumea după ei ca după nişte hoţi.

6 Locuiesc în văi îngrozitoare, în peşterile pămîntului şi în stînci.

7 Urlă printre stufişuri, şi se adună supt mărăcini.

8 Fiinţe mîrşave şi dispreţuite, -sînt izgoniţi din ţară.

9 Şi acum, astfel de oameni mă pun în cîntecele lor, am ajuns de batjocura lor.

10 Mă urăsc, mă ocolesc, mă scuipă în faţă.

11 Nu se mai sfiesc şi mă înjosesc, nu mai au niciun frîu înaintea mea.

12 Ticăloşii aceştia se scoală la dreapta mea, şi îmi împing picioarele, şi îşi croiesc cărări împotriva mea ca să mă peardă.

13 Îmi nimicesc cărarea şi lucrează ca să mă prăpădească, ei, cărora nimeni nu le-ar veni în ajutor.

14 Ca printr'o largă spărtură străbat spre mine, se năpustesc supt pocnetul dărîmăturilor.

15 Mă apucă groaza. Slava îmi este spulberată ca de vînt, ca un nor a trecut fericirea mea.

16 Şi acum, mi se topeşte sufletul în mine, şi m'au apucat zilele suferinţei.

17 Noaptea mă pătrunde şi-mi smulge oasele, durerea care mă roade nu încetează.

18 De tăria suferinţei haina îşi pierde faţa, mi se lipeşte de trup ca o cămaşă.

19 Dumnezeu m'a aruncat în noroi, şi am ajuns ca ţărîna şi cenuşa.

20 Strig către Tine, şi nu-mi răspunzi; stau în picioare, şi nu mă vezi.

21 Eşti fără milă împotriva mea, lupţi împotriva mea cu tăria mînii Tale.

22 Mă ridici, îmi dai drumul pe vînt, şi mă nimiceşti cu suflarea furtunii.

23 Căci ştiu că mă duci la moarte, în locul unde se întîlnesc toţi cei vii.

24 Dar cel ce se prăbuşeşte nu-şi întinde mînile? Cel în nenorocire nu cere ajutor?

25 Nu plîngeam eu pe cel amărît? N'avea inima mea milă de cel lipsit?

26 Mă aşteptam la fericire, şi cînd colo, nenorocirea a venit peste mine; trăgeam nădejde de lumină, şi cînd colo, a venit întunerecul.

27 Îmi ferb măruntaiele fără încetare, m'au apucat zilele de durere.

28 Umblu înegrit, dar nu de soare. Mă scol în plină adunare, şi strig ajutor.

29 Am ajuns frate cu şacalii, tovarăş cu struţii.

30 Pielea mi se înegreşte şi cade, iar oasele îmi ard şi se usucă.

31 Arfa mea s'a prefăcut în instrument de jale, şi cavalul meu scoate sunete plîngătoare.

1 Men nu ler de av mig, de som er yngre av år enn jeg, hvis fedre jeg aktet så ringe at jeg ikke vilde sette dem blandt mine fehunder.

2 Hvad hjelp kunde jeg også ha av dem, de som har mistet all manndomskraft?

3 De er uttæret av nød og sult; de gnager på den tørre mo, som allerede igår var ørk og øde;

4 de plukker melde innunder buskene, og gyvelbuskens røtter er deres brød.

5 Fra menneskenes samfund jages de ut; folk roper efter dem som efter tyver.

6 I fryktelige kløfter må de bo, i huler i jord og berg.

7 Mellem buskene skriker de, i neslekratt samler de sig,

8 barn av dårer og æreløse folk, pisket ut av landet.

9 Og nu er jeg blitt til en spottesang og et ordsprog for dem.

10 De avskyr mig, holder sig langt borte fra mig, og mitt ansikt sparer de ikke for spytt;

11 for de har løst sine tøiler og ydmyket mig, og bislet har de kastet av for mine øine.

12 Ved min høire side reiser deres yngel sig; mine føtter støter de bort og legger sine ulykkesveier mot mig.

13 De bryter op min sti, de gjør hvad de kan for å ødelegge mig, de som selv ingen hjelper har.

14 Som gjennem en vid revne kommer de; gjennem nedstyrtende murer velter de sig frem.

15 Redsler har vendt sig mot mig, som stormen forfølger de min ære, og som en sky er min velferd faret bort.

16 Og nu utøser min sjel sig i mig; trengsels dager holder mig fast.

17 Natten gjennemborer mine ben, så de faller av, og min verk og pine hviler ikke.

18 Ved Guds store kraft er det blitt slik med mig at min klædning ikke er til å kjenne igjen; den henger tett omkring mig som kraven på min underkjortel.

19 Han har kastet mig ut i skarnet, så jeg er blitt lik støv og aske.

20 Jeg skriker til dig, men du svarer mig ikke; jeg står der, og du bare ser på mig.

21 Du er blitt grusom mot mig, med din sterke hånd forfølger du mig.

22 Du løfter mig op i stormen, du lar mig fare avsted, og du lar mig forgå i dens brak;

23 for jeg vet at du fører mig til døden, til den bolig hvor alt levende samles.

24 Dog, rekker ikke mennesket ut sin hånd når alt synker i grus? Skriker han ikke om hjelp når han er kommet i ulykke?

25 Gråt jeg ikke selv over den som hadde hårde dager? Sørget ikke min sjel over den fattige?

26 For jeg ventet godt, men det kom ondt; jeg håpet på lys, men det kom mørke.

27 Mine innvoller koker og er ikke stille; trengsels dager er kommet over mig.

28 Sort går jeg omkring, men ikke av solens hete; midt iblandt folk reiser jeg mig og roper om hjelp.

29 Jeg er blitt en bror av sjakaler og en stallbror av strutser.

30 Min hud er sort og faller av mig, og mine ben er brent av hete.

31 Og min citar er blitt til sorg, og min fløite til gråt og klage.