1 And all the tax-gatherers and the sinners were coming near to him to hear him;
2 and the Pharisees and the scribes murmured, saying, This {man} receives sinners and eats with them.
3 And he spoke to them this parable, saying,
4 What man of you having a hundred sheep, and having lost one of them, does not leave the ninety and nine in the wilderness and go after that which is lost, until he find it?
5 and having found it, he lays it upon his own shoulders, rejoicing;
6 and being come to the house, calls together the friends and the neighbours, saying to them, Rejoice with me, for I have found my lost sheep.
7 I say unto you, that thus there shall be joy in heaven for one repenting sinner, {more} than for ninety and nine righteous who have no need of repentance.
8 Or, what woman having ten drachmas, if she lose one drachma, does not light a lamp and sweep the house and seek carefully till she find it?
9 and having found it she calls together the friends and neighbours, saying, Rejoice with me, for I have found the drachma which I had lost.
10 Thus, I say unto you, there is joy before the angels of God for one repenting sinner.
11 And he said, A certain man had two sons;
12 and the younger of them said to his father, Father, give to me the share of the property that falls {to me}. And he divided to them what he was possessed of.
13 And after not many days the younger son gathering all together went away into a country a long way off, and there dissipated his property, living in debauchery.
14 But when he had spent all there arose a violent famine throughout that country, and he began to be in want.
15 And he went and joined himself to one of the citizens of that country, and he sent him into his fields to feed swine.
16 And he longed to fill his belly with the husks which the swine were eating; and no one gave to him.
17 And coming to himself, he said, How many hired servants of my father's have abundance of bread, and *I* perish here by famine.
18 I will rise up and go to my father, and I will say to him, Father, I have sinned against heaven and before thee;
19 I am no longer worthy to be called thy son: make me as one of thy hired servants.
20 And he rose up and went to his own father. But while he was yet a long way off, his father saw him, and was moved with compassion, and ran, and fell upon his neck, and covered him with kisses.
21 And the son said to him, Father, I have sinned against heaven and before thee; I am no longer worthy to be called thy son.
22 But the father said to his bondmen, Bring out the best robe and clothe him in {it}, and put a ring on his hand and sandals on his feet;
23 and bring the fatted calf and kill it, and let us eat and make merry:
24 for this my son was dead and has come to life, was lost and has been found. And they began to make merry.
25 And his elder son was in the field; and as, coming {up}, he drew nigh to the house, he heard music and dancing.
26 And having called one of the servants, he inquired what these things might be.
27 And he said to him, Thy brother is come, and thy father has killed the fatted calf because he has received him safe and well.
28 But he became angry and would not go in. And his father went out and besought him.
29 But he answering said to his father, Behold, so many years I serve thee, and never have I transgressed a commandment of thine; and to me hast thou never given a kid that I might make merry with my friends:
30 but when this thy son, who has devoured thy substance with harlots, is come, thou hast killed for him the fatted calf.
31 But he said to him, Child, *thou* art ever with me, and all that is mine is thine.
32 But it was right to make merry and rejoice, because this thy brother was dead and has come to life again, and was lost and has been found.
1 Og alle toldere og syndere holdt sig nær til ham for å høre ham.
2 Og både fariseerne og de skriftlærde knurret sig imellem og sa: Denne mann tar imot syndere og eter sammen med dem!
3 Da talte han denne lignelse til dem:
4 Hvilket menneske iblandt eder som har hundre får og mister ett av dem, forlater ikke de ni og nitti i ørkenen og går efter det han har mistet, til han finner det?
5 Og når han har funnet det, legger han det på sine skuldrer med glede,
6 og når han kommer hjem, kaller han sine venner og granner sammen og sier til dem: Gled eder med mig, for jeg har funnet mitt får som jeg hadde mistet!
7 Jeg sier eder: Således skal det være glede i himmelen over én synder som omvender sig, mere enn over ni og nitti rettferdige som ikke trenger til omvendelse.
8 Eller hvilken kvinne som har ti sølvpenninger og mister én av dem, tender ikke lys og feier sitt hus og leter med flid til hun finner den?
9 Og når hun har funnet den, kaller hun sine venninner og grannekvinner sammen og sier: Gled eder med mig, for jeg har funnet sølvpenningen som jeg hadde mistet!
10 Således, sier jeg eder, blir det glede for Guds engler over én synder som omvender sig.
11 Og han sa: En mann hadde to sønner,
12 og den yngste av dem sa til sin far: Far! gi mig den del av boet som faller på mig! Og han skiftet sin eiendom imellem dem.
13 Og ikke mange dager derefter samlet den yngste sønn alt sitt og drog til et land langt borte, og der ødte han sin eiendom i et ryggesløst levnet.
14 Men da han hadde satt alt over styr, blev det en svær hunger i det land, og han begynte å lide nød.
15 Da gikk han bort og holdt sig til en av borgerne der i landet, og han sendte ham ut på sine marker for å gjæte svin;
16 og hans attrå var å fylle sin buk med de skolmer som svinene åt, og ingen gav ham noget.
17 Men da kom han til sig selv og sa: Hvor mange leiefolk hos min far har fullt op av brød, men jeg setter livet til her av sult!
18 Jeg vil stå op og gå til min far og si til ham: Far! jeg har syndet mot himmelen og for dig;
19 jeg er ikke verdig lenger til å kalles din sønn; la mig få være som en av dine leiefolk!
20 Og han stod op og kom til sin far. Men da han ennu var langt borte, så hans far ham, og han ynkedes inderlig, og løp til og falt ham om halsen og kysset ham.
21 Men sønnen sa til ham: Far! jeg har syndet mot himmelen og for dig, og jeg er ikke verdig lenger til å kalles din sønn.
22 Men faren sa til sine tjenere: Ta frem den beste klædning og ha den på ham, og gi ham en ring på hans hånd og sko på hans føtter,
23 og hent gjøkalven og slakt den, og la oss ete og være glade!
24 For denne min sønn var død og er blitt levende igjen, var tapt og er funnet. Og de begynte å være glade.
25 Men hans eldste sønn var ute på marken, og da han gikk hjemover og kom nær til huset, hørte han spill og dans;
26 og han kalte en av tjenerne til sig og spurte hvad dette var.
27 Han sa til ham: Din bror er kommet, og din far lot slakte gjøkalven, fordi han fikk ham frisk tilbake.
28 Da blev han vred og vilde ikke gå inn. Hans far gikk da ut og talte vennlig til ham;
29 men han svarte og sa til sin far: Se, i så mange år har jeg tjent dig, og aldri har jeg gjort imot ditt bud, og mig har du aldri gitt et kje forat jeg kunde være glad med mine venner;
30 men da denne din sønn kom, han som har ett op din eiendom sammen med skjøger, da slaktet du gjøkalven for ham!
31 Men han sa til ham: Barn! du er alltid hos mig, og alt mitt er ditt;
32 men vi burde fryde og glede oss fordi denne din bror var død og er blitt levende, var tapt og er funnet.