Lucas 7 - Bíblia Online

And when he had completed all his words in the hearing of the people, he entered into Capernaum. 
And a certain centurion's bondman who was dear to him was ill and about to die; 
and having heard of Jesus, he sent to him elders of the Jews, begging him that he might come and save his bondman. 
But they, being come to Jesus, besought him diligently, saying, He is worthy to whom thou shouldest grant this, 
for he loves our nation, and himself has built the synagogue for us. 
And Jesus went with them. But already, when he was not far from the house, the centurion sent to him friends, saying to him, Lord, do not trouble thyself, for I am not worthy that thou shouldest enter under my roof. 
Wherefore neither did I count myself worthy to come to thee. But say by a word and my servant shall be healed. 
For *I* also am a man placed under authority, having under myself soldiers, and I say to this {one}, Go, and he goes; and to another, Come, and he comes; and to my bondman, Do this, and he does {it}. 
And Jesus hearing this wondered at him, and turning to the crowd following him said, I say to you, Not even in Israel have I found so great faith. 
And they who had been sent returning to the house found the bondman, who was ill, in good health. 
And it came to pass afterwards he went into a city called Nain, and many of his disciples and a great crowd went with him. 
And as he drew near to the gate of the city, behold, a dead man was carried out, the only son of his mother, and she a widow, and a very considerable crowd of the city {was} with her. 
And the Lord, seeing her, was moved with compassion for her, and said to her, Weep not; 
and coming up he touched the bier, and the bearers stopped. And he said, Youth, I say to thee, Wake up. 
And the dead sat up and began to speak; and he gave him to his mother. 
And fear seized on all, and they glorified God, saying, A great prophet has been raised up amongst us; and God has visited his people. 
And this report went out in all Judaea concerning him, and in all the surrounding country. 
And the disciples of John brought him word concerning all these things: 
and John, having called two of his disciples, sent to Jesus, saying, Art *thou* he that is coming, or are we to wait for another? 
But the men having come to him said, John the baptist has sent us to thee, saying, Art *thou* he that is coming, or are we to wait for another? 
In that hour he healed many of diseases and plagues and evil spirits, and to many blind he granted sight. 
And Jesus answering said to them, Go, bring back word to John of what ye have seen and heard: that blind see, lame walk, lepers are cleansed, deaf hear, dead are raised, poor are evangelized; 
and blessed is whosoever shall not be offended in me. 
And the messengers of John having departed, he began to speak to the crowds concerning John: What went ye out into the wilderness to behold? a reed shaken by the wind? 
But what went ye out to see? a man clothed in delicate garments? Behold, those who are in splendid clothing and live luxuriously are in the courts of kings. 
But what went ye out to see? a prophet? Yea, I say to you, and {what is} more excellent than a prophet. 
This is he concerning whom it is written, Behold, *I* send my messenger before thy face, who shall prepare thy way before thee; 
for I say unto you, Among them that are born of women a greater {prophet} is no one than John {the baptist}; but he who is a little one in the kingdom of God is greater than he. 
(And all the people who heard {it}, and the tax-gatherers, justified God, having been baptised with the baptism of John; 
but the Pharisees and the lawyers rendered null as to themselves the counsel of God, not having been baptised by him.) 
To whom therefore shall I liken the men of this generation, and to whom are they like? 
They are like children sitting in the market-place, and calling one to another and saying, We have piped to you, and ye have not danced; we have mourned to you, and ye have not wept. 
For John the baptist has come neither eating bread nor drinking wine, and ye say, He has a demon. 
The Son of man has come eating and drinking, and ye say, Behold an eater and wine-drinker, a friend of tax-gatherers and sinners; 
and wisdom has been justified of all her children. 
But one of the Pharisees begged him that he would eat with him. And entering into the house of the Pharisee he took his place at table; 
and behold, a woman in the city, who was a sinner, and knew that he was sitting at meat in the house of the Pharisee, having taken an alabaster box of myrrh, 
and standing at his feet behind {him} weeping, began to wash his feet with tears; and she wiped them with the hairs of her head, and kissed his feet, and anointed {them} with the myrrh. 
And the Pharisee who had invited him, seeing it, spoke with himself saying, This {person} if he were a prophet would have known who and what the woman is who touches him, for she is a sinner. 
And Jesus answering said to him, Simon, I have somewhat to say to thee. And he says, Teacher, say {it}. 
There were two debtors of a certain creditor: one owed five hundred denarii and the other fifty; 
but as they had nothing to pay, he forgave both of them {their debt}: {say,} which of them therefore will love him most? 
And Simon answering said, I suppose he to whom he forgave the most. And he said to him, Thou hast rightly judged. 
And turning to the woman he said to Simon, Seest thou this woman? I entered into thy house; thou gavest me not water on my feet, but *she* has washed my feet with tears, and wiped them with her hair. 
Thou gavest me not a kiss, but *she* from the time I came in has not ceased kissing my feet. 
My head with oil thou didst not anoint, but *she* has anointed my feet with myrrh. 
For which cause I say to thee, Her many sins are forgiven; for she loved much; but he to whom little is forgiven loves little. 
And he said to her, Thy sins are forgiven. 
And they that were with {them} at table began to say within themselves, Who is this who forgives also sins? 
And he said to the woman, Thy faith has saved thee; go in peace. 

Da han hadde fullendt sin tale for folkets ører, gikk han inn i Kapernaum. 
Og en høvedsmann hadde en tjener som var syk og nær ved å dø, og han var ham meget kjær. 
Da han nu hørte om Jesus, sendte han nogen av jødenes eldste til ham og bad ham at han vilde komme og helbrede hans tjener. 
De kom da til Jesus, og bad ham inderlig og sa: Han er vel verd at du gjør dette for ham; 
for han elsker vårt folk, og det er han som har bygget synagogen for oss. 
Jesus gikk da med dem. Men da han ikke hadde langt igjen til huset, sendte høvedsmannen nogen venner til ham og lot si: Herre, umak dig ikke! for jeg er for ringe til at du skal gå inn under mitt tak; 
derfor aktet jeg mig heller ikke verdig til å gå til dig; men si et ord, så blir min dreng helbredet! 
For jeg er også en mann som står under overordnede, men har stridsmenn under mig igjen; og sier jeg til den ene: Gå! så går han, og til en annen: Kom! så kommer han, og til min tjener: Gjør dette! så gjør han det. 
Men da Jesus hørte dette, undret han sig over ham, og han vendte sig om og sa til folket som fulgte ham: Jeg sier eder: Ikke engang i Israel har jeg funnet så stor en tro. 
Og da de som var utsendt, kom hjem igjen, fant de den syke tjener aldeles frisk. 
Dagen derefter skjedde det at han drog til en by som heter Nain, og mange av hans disipler gikk med ham, og meget folk. 
Da han nu kom nær til byens port, se, da blev en død båret ut, som var sin mors eneste sønn, og hun var enke, og meget folk fra byen var med henne. 
Og da Herren så henne, ynkedes han inderlig over henne og sa til henne: Gråt ikke! 
Og han trådte til og rørte ved båren, og de som bar den, stod stille, og han sa: Du unge mann! jeg sier dig: Stå op! 
Og den døde reiste sig op og begynte å tale; og han gav ham til hans mor. 
Da kom det frykt over dem alle, og de priste Gud og sa: En stor profet er opreist blandt oss, og Gud har gjestet sitt folk. 
Og dette ord kom ut om ham i hele Judea og i hele landet deromkring. 
Og Johannes' disipler fortalte ham om alt dette. Da kalte Johannes to av sine disipler til sig, 
og sendte dem til Herren og lot si: Er du den som skal komme, eller skal vi vente en annen? 
Mennene kom da til ham og sa: Døperen Johannes har sendt oss til dig og lar si: Er du den som skal komme, eller skal vi vente en annen? 
I den samme stund helbredet han mange for sykdommer og plager og onde ånder, og mange blinde gav han synet. 
Og Jesus svarte og sa til dem: Gå bort og fortell Johannes det som I har sett og hørt: blinde ser, halte går, spedalske renses, døve hører, døde står op, og evangeliet forkynnes for fattige; 
og salig er den som ikke tar anstøt av mig. 
Da nu sendebudene fra Johannes var gått bort, begynte han å tale til folket om Johannes: Hvorfor var det I gikk ut i ørkenen? for å se et rør som svaier for vinden? 
Eller hvorfor var det I gikk der ut? for å se et menneske klædd i fine klær? Se, de som går prektig klædd og lever i vellevnet, er i kongenes saler. 
Eller hvorfor var det I gikk der ut? for å se en profet? Ja, jeg sier eder, endog mere enn en profet. 
Det er ham det er skrevet om: Se, jeg sender mitt bud for ditt åsyn; han skal rydde din vei for dig. 
Jeg sier eder: Større profet enn Johannes er ingen blandt dem som er født av kvinner; men den minste i Guds rike er større enn han. 
Og alt folket som hørte ham, og tolderne, de gav Gud rett og lot sig døpe med Johannes' dåp; 
men fariseerne og de lovkyndige gjorde Guds råd til intet for sig og lot sig ikke døpe av ham. 
Hvem skal jeg da ligne denne slekts mennesker med, og hvem er de like? 
De ligner små barn som sitter på torvet og roper til hverandre og sier: Vi blåste på fløite for eder, og I vilde ikke danse, vi sang sørgesanger, og I vilde ikke gråte. 
For døperen Johannes er kommet; han hverken åt brød eller drakk vin, og I sier: Han er besatt! 
Menneskesønnen er kommet; han eter og drikker, og I sier: Se, for en storeter og vindrikker, tolderes og synderes venn! 
Og visdommen er rettferdiggjort av alle sine barn. 
Men en av fariseerne bad ham at han vilde ete hos ham; og han gikk inn i fariseerens hus og satte sig til bords. 
Og se, det var en kvinne der i byen, som var en synderinne, og da hun fikk vite at han satt til bords i fariseerens hus, kom hun med en alabaster-krukke med salve 
og stod bak ved hans føtter og gråt, og begynte å væte hans føtter med sine tårer og tørket dem med sitt hår og kysset hans føtter og salvet dem med salven. 
Men da fariseeren som hadde innbudt ham, så det, sa han ved sig selv: Var denne mann en profet, da visste han hvem og hvordan denne kvinne er som rører ved ham, at hun er en synderinne. 
Og Jesus svarte og sa til ham: Simon! jeg har noget å si dig. Han sier: Mester, si frem! 
En som lånte ut penger, hadde to skyldnere; den ene skyldte ham fem hundre penninger, og den andre femti; 
da de ikke hadde noget å betale med, eftergav han dem begge gjelden. Hvem av dem vil da elske ham mest? 
Simon svarte: Jeg tenker: Den han eftergav mest. Da sa han til ham: Du dømte rett. 
Og han vendte sig mot kvinnen og sa til Simon: Ser du denne kvinne? Jeg kom inn i ditt hus, du gav mig ikke vann til mine føtter, men hun vætte mine føtter med sine tårer og tørket dem med sitt hår; 
du gav mig ikke noget kyss, men hun holdt ikke op å kysse mine føtter fra den stund jeg kom inn; 
du salvet ikke mitt hode med olje, men hun salvet mine føtter med salve. 
Derfor sier jeg dig: Hennes mange synder er henne forlatt, for hun elsket meget; men den som lite forlates, elsker lite. 
Og han sa til henne: Dine synder er dig forlatt. 
Da begynte de som satt til bords med ham, å si ved sig selv: Hvem er denne mann, som endog forlater synder? 
Men han sa til kvinnen: Din tro har frelst dig; gå bort i fred! 

Lucas 8

Veja também

Os magos do oriente e seus presentes para Jesus

5 momentos em que Jesus mostrou como amar ao próximo