1 Da tok Job til orde og sa:

2 Ja sannelig, I er de rette folk, og med eder dør visdommen ut.

3 Også jeg har forstand, likesom I, jeg står ikke tilbake for eder, og hvem vet ikke dette?

4 Til spott for mine venner er jeg, jeg som ropte til Gud og fikk svar; til spott er jeg, den rettskafne og ulastelige.

5 Ulykken fortjener bare forakt efter de trygges mening; forakt venter dem hvis fot vakler.

6 Ødeleggeres telt blir i ro, og trygge er de som egger Gud til vrede, de som fører sin gud i sin hånd*. / {* HAB 1, 11.}

7 Men spør du dyrene, de skal lære dig, og himmelens fugler, de skal si dig det,

8 eller tal til jorden, og den skal lære dig, og havets fisker skal fortelle dig det.

9 Hvem skjønner ikke av alt dette at det er Herrens hånd som har skapt det,

10 han som har i sin hånd hver levende sjel og hvert menneskelegemes ånd?

11 Mon ikke øret prøver ord, likesom ganen smaker mat?

12 Hos gråhårede er visdom, og langt liv gir forstand.

13 Hos ham er visdom og velde, ham hører råd og forstand til.

14 Se, han river ned, og det bygges ikke op igjen; han stenger for en mann, og det lukkes ikke op.

15 Han demmer for vannene, og de tørker bort, og han slipper dem løs, og de velter om jorden.

16 Hos ham er styrke og visdom; i hans makt er både den som farer vill, og den som fører vill.

17 Han fører rådsherrer bort som fanger, og dommere gjør han til dårer.

18 Kongers tvangsbånd løser han og binder rep om deres lender.

19 Han fører prester bort som fanger, og mektige menn støter han ned.

20 Han fratar prøvede menn mælet og oldinger deres innsikt.

21 Han utøser forakt over fyrster, og de sterkes belte løser han.

22 Han drar det skjulte frem av mørket og fører dødsskygge frem i lyset.

23 Han lar folkene bli store, og han lar dem gå til grunne; han gir folkene vidt rum, og han fører dem bort.

24 Høvdingene i landet fratar han forstanden og lar dem fare vill i et uveisomt øde;

25 de famler i mørke uten lys, og han lar dem rave likesom drukne.

1 Então Jó respondeu, dizendo:

2 Sem dúvida vós sois o povo, e convosco morrerá a sabedoria.

3 Mas eu tenho entendimento como, vos; eu não vos sou inferior. Quem não sabe tais coisas como essas?

4 Sou motivo de riso para os meus amigos; eu, que invocava a Deus, e ele me respondia: o justo e reto servindo de irrisão!

5 No pensamento de quem está seguro há desprezo para a desgraça; ela está preparada para aquele cujos pés resvalam.

6 As tendas dos assoladores têm descanso, e os que provocam a Deus estão seguros; os que trazem o seu deus na mão!

7 Mas, pergunta agora às alimárias, e elas te ensinarão; e às aves do céu, e elas te farão saber;

8 ou fala com a terra, e ela te ensinará; até os peixes o mar to declararão.

9 Qual dentre todas estas coisas não sabe que a mão do Senhor fez isto?

10 Na sua mão está a vida de todo ser vivente, e o espírito de todo o gênero humano.

11 Porventura o ouvido não prova as palavras, como o paladar prova o alimento?

12 Com os anciãos está a sabedoria, e na longura de dias o entendimento.

13 Com Deus está a sabedoria e a força; ele tem conselho e entendimento.

14 Eis que ele derriba, e não se pode reedificar; ele encerra na prisão, e não se pode abrir.

15 Ele retém as águas, e elas secam; solta-as, e elas inundam a terra.

16 Com ele está a força e a sabedoria; são dele o enganado e o enganador.

17 Aos conselheiros leva despojados, e aos juízes faz desvairar.

18 Solta o cinto dos reis, e lhes ata uma corda aos lombos.

19 Aos sacerdotes leva despojados, e aos poderosos transtorna.

20 Aos que são dignos da confiança emudece, e tira aos anciãos o discernimento.

21 Derrama desprezo sobre os príncipes, e afrouxa o cinto dos fortes.

22 Das trevas descobre coisas profundas, e traz para a luz a sombra da morte.

23 Multiplica as nações e as faz perecer; alarga as fronteiras das nações, e as leva cativas.

24 Tira o entendimento aos chefes do povo da terra, e os faz vaguear pelos desertos, sem caminho.

25 Eles andam nas trevas às apalpadelas, sem luz, e ele os faz cambalear como um ébrio.