1 Da tok Bildad fra Suah til orde og sa:

2 Når vil I dog engang sette en grense for eders ord? Bli først forstandige, så kan vi tale sammen.

3 Hvorfor er vi aktet som fe? Hvorfor er vi urene i eders øine?

4 Å du som sønderriver dig selv din vrede! Mon jorden for din skyld skal lates øde, og en klippe rokkes fra sitt sted?

5 Like fullt skal den ugudeliges lys utslukkes, og hans ilds lue skal ikke skinne.

6 Lyset skal formørkes i hans telt og hans lampe utslukkes over ham.

7 Hans kraftige skritt skal bli innsnevret, og hans eget råd styrte ham;

8 for han kommer inn i et garn med sine føtter, og han vandrer på et nett.

9 En snare griper om hans hæl, et rep tar fatt i ham.

10 Skjult i jorden er det garn han fanges i, og fellen ligger på hans vei.

11 Redsler forferder ham rundt om og jager ham hvor han setter sin fot.

12 Av sult blir hans kraft fortært, og ulykke står ferdig ved hans side.

13 Hans hud fortæres stykke for stykke, dødens førstefødte* fortærer hans lemmer. / {* d.e. sykdom som volder døden.}

14 Han rives bort fra sitt telt, som han setter sin lit til, og du lar ham dra avsted til redslenes konge.

15 Folk som ikke hører ham til, bor i hans telt; det strøes svovel over hans bosted.

16 Nedentil tørkes hans røtter bort, og oventil visner hans grener.

17 Hans minne er blitt borte i landet, og hans navn nevnes ikke mere ute på marken.

18 Han støtes fra lys ut i mørke, han jages bort fra jorderike.

19 Han har ikke barn og ikke efterkommere blandt sitt folk, og det finnes ingen i hans boliger som har sloppet unda.

20 Over hans dag* forferdes de som bor i Vesten, og de som bor i Østen, gripes av redsel. / {* d.e. hans undergangs dag.}

21 Just således går det med den urettferdiges boliger, og således med hjemmet til den som ikke kjenner Gud.

1 Então respondeu Bildade, o suíta:

2 Até quando estareis à procura de palavras? considerai bem, e então falaremos.

3 Por que somos tratados como gado, e como estultos aos vossos olhos?

4 Oh tu, que te despedaças na tua ira, acaso por amor de ti será abandonada a terra, ou será a rocha removida do seu lugar?

5 Na verdade, a luz do ímpio se apagará, e não resplandecerá a chama do seu fogo.

6 A luz se escurecerá na sua tenda, e a lâmpada que está sobre ele se apagará.

7 Os seus passos firmes se estreitarão, e o seu próprio conselho o derribará.

8 Pois por seus próprios pés é ele lançado na rede, e pisa nos laços armados.

9 A armadilha o apanha pelo calcanhar, e o laço o prende;

10 a corda do mesmo está-lhe escondida na terra, e uma armadilha na vereda.

11 Terrores o amedrontam de todos os lados, e de perto lhe perseguem os pés.

12 O seu vigor é diminuído pela fome, e a destruição está pronta ao seu lado.

13 São devorados os membros do seu corpo; sim, o primogênito da morte devora os seus membros.

14 Arrancado da sua tenda, em que confiava, é levado ao rei dos terrores.

15 Na sua tenda habita o que não lhe pertence; espalha-se enxofre sobre a sua habitação.

16 Por baixo se secam as suas raízes, e por cima são cortados os seus ramos.

17 A sua memória perece da terra, e pelas praças não tem nome.

18 É lançado da luz para as trevas, e afugentado do mundo.

19 Não tem filho nem neto entre o seu povo, e descendente nenhum lhe ficará nas moradas.

20 Do seu dia pasmam os do ocidente, assim como os do oriente ficam sobressaltados de horror.

21 Tais são, na verdade, as moradas do, ímpio, e tal é o lugar daquele que não conhece a Deus.