1 Og Job blev ved å fremføre sin visdomstale og sa:

2 Å, om jeg hadde det som i fordums måneder, som i de dager da Gud vernet om mig,

3 da hans lampe skinte over mitt hode, da jeg ved hans lys vandret gjennem mørket,

4 slik som jeg hadde det i min modne manndoms dager, da Guds vennskap hvilte over mitt telt,

5 da den Allmektige ennu var med mig, og jeg hadde mine barn omkring mig,

6 da mine føtter badet sig i melk, og berget ved mitt hus lot bekker av olje strømme frem!

7 Når jeg gikk op til porten i byen og inntok mitt sete på torvet,

8 da drog de unge sig unda ved synet av mig, og de gråhårede reiste sig og blev stående;

9 høvdinger lot være å tale og la hånden på sin munn;

10 de fornemme tidde stille, og deres tunge blev hengende ved ganen.

11 Enhver som hørte om mig, priste mig lykkelig, og hver den som så mig, gav mig lovord.

12 For jeg berget armingen som ropte om hjelp, og den farløse som ingen hjelper hadde.

13 Den som var sin undergang nær, velsignet mig, og enkens hjerte fikk jeg til å juble.

14 Jeg klædde mig i rettferdighet, og den opslo sin bolig i mig; rettsinn bar jeg som kappe og hue.

15 Øine var jeg for den blinde, og føtter var jeg for den halte.

16 En far var jeg for de fattige, og ukjente folks sak gransket jeg.

17 Jeg knuste den urettferdiges kjever og rev byttet bort fra hans tenner.

18 Jeg tenkte da: I mitt rede skal jeg få dø, og mine dager skal bli tallrike som sand.

19 Min rot skal ligge åpen for vann, og nattens dugg skal falle på mine grener.

20 Min ære blir alltid ny, og min bue forynges i min hånd.

21 Mig hørte de på, de ventet og lyttet i taushet til mitt råd.

22 Når jeg hadde talt, tok de ikke til orde igjen, og min tale dryppet ned over dem.

23 De ventet på min tale som på regn, de åpnet sin munn som for vårregn.

24 Når de var motløse, smilte jeg til dem, og mitt åsyns lys kunde de ikke formørke.

25 Fikk jeg lyst til å gå til dem, da satt jeg der som høvding og tronte som en konge i sin krigerskare, lik en som trøster de sørgende.

1 E prosseguindo Jó no seu discurso, disse:

2 Ah! quem me dera ser como eu fui nos meses do passado, como nos dias em que Deus me guardava;

3 quando a sua lâmpada luzia sobre o minha cabeça, e eu com a sua luz caminhava através das trevas;

4 como era nos dias do meu vigor, quando o íntimo favor de Deus estava sobre a minha tenda;

5 quando o Todo-Poderoso ainda estava comigo, e os meus filhos em redor de mim;

6 quando os meus passos eram banhados em leite, e a rocha me deitava ribeiros de azeite!

7 Quando eu saía para a porta da cidade, e na praça preparava a minha cadeira,

8 os moços me viam e se escondiam, e os idosos se levantavam e se punham em pé;

9 os príncipes continham as suas palavras, e punham a mão sobre a sua boca;

10 a voz dos nobres emudecia, e a língua se lhes pegava ao paladar.

11 Pois, ouvindo-me algum ouvido, me tinha por bem-aventurado; e vendo-me algum olho, dava testemunho de mim;

12 porque eu livrava o miserável que clamava, e o órfão que não tinha quem o socorresse.

13 A bênção do que estava a perecer vinha sobre mim, e eu fazia rejubilar-se o coração da viúva.

14 vestia-me da retidão, e ela se vestia de mim; como manto e diadema era a minha justiça.

15 Fazia-me olhos para o cego, e pés para o coxo;

16 dos necessitados era pai, e a causa do que me era desconhecido examinava com diligência.

17 E quebrava os caninos do perverso, e arrancava-lhe a presa dentre os dentes.

18 Então dizia eu: No meu ninho expirarei, e multiplicarei os meus dias como a areia;

19 as minhas raízes se estendem até as águas, e o orvalho fica a noite toda sobre os meus ramos;

20 a minha honra se renova em mim, e o meu arco se revigora na minha mão.

21 A mim me ouviam e esperavam, e em silêncio atendiam ao meu conselho.

22 Depois de eu falar, nada replicavam, e minha palavra destilava sobre eles;

23 esperavam-me como à chuva; e abriam a sua boca como à chuva tardia.

24 Eu lhes sorria quando não tinham confiança; e não desprezavam a luz do meu rosto;

25 eu lhes escolhia o caminho, assentava-me como chefe, e habitava como rei entre as suas tropas, como aquele que consola os aflitos.