1 Derefter oplot Job sin munn og forbannet den dag han blev født.

2 Job tok til orde og sa:

3 Til grunne gå den dag da jeg blev født, og den natt som sa: Et guttebarn er undfanget!

4 Måtte den dag bli til mørke! Måtte Gud i det høie ikke spørre efter den, og intet lys stråle over den!

5 Gid mørke og dødsskygge må kreve den tilbake, gid skyer må leire sig over den, gid alt som gjør en dag mørk, må skremme den!

6 Den natt - måtte mulm ta den! Den glede sig ikke blandt årets dager, den komme ikke med i måneders tall!

7 Ja, ufruktbar bli den natt! Aldri lyde det jubel i den!

8 Måtte de som forbanner dager, ønske ondt over den, de som er kyndige i å mane frem Leviatan!

9 Gid dens demrings stjerner må bli mørke! La den vente på lys, uten at det kommer! Måtte den aldri skue morgenrødens øielokk -

10 fordi den ikke stengte døren til min mors liv og skjulte møie for mine øine.

11 Hvorfor døde jeg ikke i mors liv? Hvorfor utåndet jeg ikke straks i fødselsstunden?

12 Hvorfor tok knær imot mig, og hvorfor bryster som jeg kunde die?

13 For da kunde jeg nu ligge og hvile; jeg kunde sove og hadde da ro -

14 sammen med konger og jordens styrere, som bygget sig ruiner,

15 eller med fyrster som eide gull, som fylte sine hus med sølv;

16 eller jeg var nu ikke til, likesom et nedgravd, ufullbåret foster, lik barn som aldri så lyset.

17 Der har de ugudelige holdt op å rase, og der hviler de trette.

18 Der har alle fanger ro, de hører ikke driverens røst.

19 Liten og stor er der like, og trælen er fri for sin herre.

20 Hvorfor gir han* den lidende lys, og liv til dem som bærer sorg i sitt hjerte, / {* Gud.}

21 dem som venter på døden uten at den kommer, og som leter efter den ivrigere enn efter skjulte skatter,

22 dem som gleder sig like til jubel, som fryder sig når de finner en grav -

23 til den mann hvis vei er skjult for ham, og som Gud har stengt for på alle kanter?

24 For mine sukk er blitt mitt daglige brød, og mine klager strømmer som vannet.

25 For alt det fryktelige jeg reddes for, det rammer mig, og det jeg gruer for, det kommer over mig.

26 Jeg har ikke fred, ikke ro, ikke hvile - det kommer alltid ny uro.

1 Depois disso abriu Jó a sua boca, e amaldiçoou o seu dia.

2 E Jó falou, dizendo:

3 Pereça o dia em que nasci, e a noite que se disse: Foi concebido um homem!

4 Converta-se aquele dia em trevas; e Deus, lá de cima, não tenha cuidado dele, nem resplandeça sobre ele a luz.

5 Reclamem-no para si as trevas e a sombra da morte; habitem sobre ele nuvens; espante-o tudo o que escurece o dia.

6 Quanto àquela noite, dela se apodere a escuridão; e não se regozije ela entre os dias do ano; e não entre no número dos meses.

7 Ah! que estéril seja aquela noite, e nela não entre voz de regozijo.

8 Amaldiçoem-na aqueles que amaldiçoam os dias, que são peritos em suscitar o leviatã.

9 As estrelas da alva se lhe escureçam; espere ela em vão a luz, e não veja as pálpebras da manhã;

10 porquanto não fechou as portas do ventre de minha mãe, nem escondeu dos meus olhos a aflição.

11 Por que não morri ao nascer? por que não expirei ao vir à luz?

12 Por que me receberam os joelhos? e por que os seios, para que eu mamasse?

13 Pois agora eu estaria deitado e quieto; teria dormido e estaria em repouso,

14 com os reis e conselheiros da terra, que reedificavam ruínas para si,

15 ou com os príncipes que tinham ouro, que enchiam as suas casas de prata;

16 ou, como aborto oculto, eu não teria existido, como as crianças que nunca viram a luz.

17 Ali os ímpios cessam de perturbar; e ali repousam os cansados.

18 Ali os presos descansam juntos, e não ouvem a voz do exator.

19 O pequeno e o grande ali estão e o servo está livre de seu senhor.

20 Por que se concede luz ao aflito, e vida aos amargurados de alma;

21 que anelam pela morte sem que ela venha, e cavam em procura dela mais do que de tesouros escondidos;

22 que muito se regozijam e exultam, quando acham a sepultura?

23 Sim, por que se concede luz ao homem cujo caminho está escondido, e a quem Deus cercou de todos os lados?

24 Pois em lugar de meu pão vem o meu suspiro, e os meus gemidos se derramam como água.

25 Porque aquilo que temo me sobrevém, e o que receio me acontece.

26 Não tenho repouso, nem sossego, nem descanso; mas vem a perturbação.