1 En pakt hadde jeg gjort med mine øine, at jeg ikke skulde se på en jomfru.

2 Hvad lodd vilde jeg ellers få av Gud i himmelen, eller hvad arv av den Allmektige i det høie?

3 Rammer ikke fordervelse den urettferdige, og ulykke dem som gjør det onde?

4 Ser ikke han mine veier, og teller han ikke alle mine skritt?

5 Dersom jeg har faret frem med falskhet, og min fot har hastet til svik

6 - la Gud veie mig på rettferds vektskål, og han skal se at jeg er uten skyld -

7 dersom mine skritt har bøid av fra veien, og mitt hjerte har fulgt mine øine, og dersom der er nogen flekk på mine hender,

8 gid da en annen må ete det jeg har sådd, og gid det jeg har plantet, må rykkes op med rot!

9 Dersom mitt hjerte har latt sig dåre for en kvinnes skyld, og jeg har luret ved min næstes dør,

10 gid da min hustru må male korn* for en annen, og andre menn bøie sig over henne! / {* 2MO 11, 5.}

11 For slikt er en skjenselsdåd, det er en misgjerning, hjemfalt til dom;

12 det er en ild som fortærer like til avgrunnen; alt mitt gods skulde den gjøre ende på.

13 Har jeg krenket min træls og min trælkvinnes rett, når de hadde nogen trette med mig?

14 Hvad skulde jeg da gjøre om Gud stod op, og hvad skulde jeg svare ham om han gransket saken?

15 Har ikke han som skapte mig i mors liv, skapt også dem, og har ikke en og den samme dannet oss i mors liv?

16 Har jeg nektet fattigfolk det de ønsket, og latt enkens øine tæres bort?

17 Har jeg ett mitt brød alene, så den farløse ikke fikk ete av det?

18 Nei, fra min ungdom av vokste han op hos mig som hos en far, og fra min mors liv av førte jeg henne* ved hånden. / {* enken, JBS 31, 16.}

19 Har jeg kunnet se en ulykkelig uten klær eller en fattig uten et plagg å ha på sig?

20 Måtte ikke hans lender velsigne mig, fordi han fikk varme sig med ull av mine får?

21 Har jeg løftet min hånd mot den farløse, fordi jeg var viss på å få medhold i retten?

22 Gid da min skulder må falle fra sitt ledd, og min arm bli brutt løs fra sin skål!

23 For Guds straff fylte mig med redsel, og mot hans velde maktet jeg intet.

24 Har jeg satt mitt håp til gullet og sagt til gullklumpen: Du er min tillit?

25 Har jeg gledet mig fordi min rikdom blev stor, og fordi min hånd vant mig meget gods?

26 Når jeg så sollyset, hvorledes det strålte, og månen, hvor herlig den skred frem,

27 blev da mitt hjerte dåret i lønndom, så jeg sendte dem håndkyss*? / {* så jeg gjorde mig skyldig i avgudsdyrkelse.}

28 Nei, også det vilde være en misgjerning, hjemfalt til dom; for da hadde jeg fornektet Gud i det høie.

29 Har jeg gledet mig ved min fiendes uferd og jublet når ulykken rammet ham?

30 Nei, jeg tillot ikke min munn å synde ved å forbanne ham og ønske ham døden.

31 Må ikke mine husfolk vidne at enhver fikk mette sig ved mitt bord?

32 Aldri måtte en fremmed ligge utenfor mitt hus om natten; jeg åpnet mine dører for den veifarende.

33 Har jeg, som mennesker pleier, skjult mine synder og dulgt min misgjerning i min barm,

34 fordi jeg fryktet den store mengde og var redd for de fornemme slekters forakt, så jeg tidde stille og ikke gikk ut av min dør?

35 Å, om jeg hadde nogen som vilde høre på mig! Se, her er min underskrift*, la den Allmektige svare mig! Å, om jeg hadde det skrift min motpart har satt op! / {* mitt underskrevne innlegg i saken.}

36 Sannelig, jeg skulde ta det på min skulder, jeg skulde feste det til mitt hode som en krone;

37 jeg skulde gjøre ham regnskap for alle mine skritt, som en fyrste skulde jeg møte ham.

38 Dersom min aker skriker over mig, og alle dens furer gråter,

39 dersom jeg har fortæret dens grøde uten betaling og utslukket dens eiers liv,

40 gid det da må vokse torner på min aker istedenfor hvete og ugress istedenfor bygg! Her ender Jobs ord.

1 Fiz pacto com os meus olhos; como, pois, os fixaria numa virgem?

2 Pois que porção teria eu de Deus lá de cima, e que herança do Todo-Poderoso lá do alto?

3 Não é a destruição para o perverso, e o desastre para os obradores da iniqüidade?

4 Não vê ele os meus caminhos, e não conta todos os meus passos?

5 Se eu tenho andado com falsidade, e se o meu pé se tem apressado após o engano

6 {pese-me Deus em balanças fiéis, e conheça a minha integridade};

7 se os meus passos se têm desviado do caminho, e se o meu coração tem seguido os meus olhos, e se qualquer mancha se tem pegado às minhas mãos;

8 então semeie eu e outro coma, e seja arrancado o produto do meu campo.

9 Se o meu coração se deixou seduzir por causa duma mulher, ou se eu tenho armado traição à porta do meu próximo,

10 então moa minha mulher para outro, e outros se encurvem sobre ela.

11 Pois isso seria um crime infame; sim, isso seria uma iniqüidade para ser punida pelos juízes;

12 porque seria fogo que consome até Abadom, e desarraigaria toda a minha renda.

13 Se desprezei o direito do meu servo ou da minha serva, quando eles pleitearam comigo,

14 então que faria eu quando Deus se levantasse? E quando ele me viesse inquirir, que lhe responderia?

15 Aquele que me formou no ventre não o fez também a meu servo? E não foi um que nos plasmou na madre?

16 Se tenho negado aos pobres o que desejavam, ou feito desfalecer os olhos da viúva,

17 ou se tenho comido sozinho o meu bocado, e não tem comido dele o órfão também

18 {pois desde a minha mocidade o órfão cresceu comigo como com seu pai, e a viúva, tenho-a guiado desde o ventre de minha mãe};

19 se tenho visto alguém perecer por falta de roupa, ou o necessitado não ter com que se cobrir;

20 se os seus lombos não me abençoaram, se ele não se aquentava com os velos dos meus cordeiros;

21 se levantei a minha mão contra o órfão, porque na porta via a minha ajuda;

22 então caia do ombro a minha espádua, e separe-se o meu braço da sua juntura.

23 Pois a calamidade vinda de Deus seria para mim um horror, e eu não poderia suportar a sua majestade.

24 Se do ouro fiz a minha esperança, ou disse ao ouro fino: Tu és a minha confiança;

25 se me regozijei por ser grande a minha riqueza, e por ter a minha mão alcança o muito;

26 se olhei para o sol, quando resplandecia, ou para a lua, quando ela caminhava em esplendor,

27 e o meu coração se deixou enganar em oculto, e a minha boca beijou a minha mão;

28 isso também seria uma iniqüidade para ser punida pelos juízes; pois assim teria negado a Deus que está lá em cima.

29 Se me regozijei com a ruína do que me tem ódio, e se exultei quando o mal lhe sobreveio

30 {mas eu não deixei pecar a minha boca, pedindo com imprecação a sua morte};

31 se as pessoas da minha tenda não disseram: Quem há que não se tenha saciado com carne provida por ele?

32 O estrangeiro não passava a noite na rua; mas eu abria as minhas portas ao viandante;

33 se, como Adão, encobri as minhas transgressões, ocultando a minha iniqüidade no meu seio,

34 porque tinha medo da grande multidão, e o desprezo das famílias me aterrorizava, de modo que me calei, e não saí da porta...

35 Ah! quem me dera um que me ouvisse! Eis a minha defesa, que me responda o Todo-Poderoso! Oxalá tivesse eu a acusação escrita pelo meu adversário!

36 Por certo eu a levaria sobre o ombro, sobre mim a ataria como coroa.

37 Eu lhe daria conta dos meus passos; como príncipe me chegaria a ele

38 Se a minha terra clamar contra mim, e se os seus sulcos juntamente chorarem;

39 se comi os seus frutos sem dinheiro, ou se fiz que morressem os seus donos;

40 por trigo me produza cardos, e por cevada joio. Acabaram-se as palavras de Jó.