1 Da tok Job til orde og sa:

2 Hvor lenge vil I bedrøve min sjel og knuse mig med ord?

3 Det er nu tiende gang I håner mig og ikke skammer eder ved å krenke mig.

4 Har jeg virkelig faret vill, da blir min villfarelse min egen sak.

5 Vil I virkelig ophøie eder over mig og vise mig at min vanære har rammet mig med rette?

6 Så vit da at Gud har gjort mig urett og satt sitt garn omkring mig!

7 Se, jeg roper: Vold! - men jeg får intet svar; jeg skriker om hjelp, men det er ingen rett å få.

8 Min vei har han stengt, så jeg ikke kommer frem, og over mine stier legger han mørke.

9 Min ære har han avklædd mig og tatt bort kronen fra mitt hode.

10 Han bryter mig ned på alle kanter, så jeg går til grunne, og han rykker op mitt håp som et tre.

11 Han lar sin vrede brenne mot mig og akter mig som sin fiende.

12 Hans hærflokker kommer alle sammen og rydder sig vei mot mig, og de leirer sig rundt om mitt telt.

13 Mine brødre har han drevet langt bort fra mig, og mine kjenninger er blitt aldeles fremmede for mig.

14 Mine nærmeste holder sig borte, og mine kjente har glemt mig.

15 Mine husfolk og mine tjenestepiker akter mig for en fremmed; jeg er en utlending i deres øine.

16 Kaller jeg på min tjener, så svarer han ikke; med egen munn må jeg bønnfalle ham.

17 Min ånde er motbydelig for min hustru, og min vonde lukt for min mors sønner.

18 Endog barn forakter mig; vil jeg reise mig, så taler de mot mig.

19 Alle mine nærmeste venner avskyr mig, og de jeg elsket, har vendt sig mot mig.

20 Mine ben trenger ut gjennem min hud og mitt kjøtt, og bare tannhinnen er ennu urørt på mig.

21 Forbarm eder, forbarm eder over mig, I mine venner! For Guds hånd har rørt ved mig.

22 Hvorfor forfølger I mig likesom Gud og blir ikke mette av mitt kjøtt?

23 Men gid mine ord måtte bli opskrevet! Gid de måtte bli optegnet i en bok,

24 ja, med jerngriffel og bly for evig bli hugget inn i sten!

25 Men jeg - jeg vet min gjenløser lever, og som den siste skal han stå frem på støvet.

26 Og efterat denne min hud er blitt ødelagt, skal jeg ut fra mitt kjød skue Gud,

27 han som jeg skal skue, mig til gode, han som mine øine skal se og ikke nogen fremmed - mine nyrer tæres bort i mitt liv*. / {* av lengsel herefter, 2KO 5, 2.}

28 Når I sier: Hvor vi skal forfølge ham! - I har jo funnet skylden hos mig -

29 så frykt for sverdet! For vrede er en synd som er hjemfalt til sverd. Dette sier jeg forat I skal tenke på at det kommer en dom.

1 Então Jó respondeu:

2 Até quando afligireis a minha alma, e me atormentareis com palavras?

3 Já dez vezes me haveis humilhado; não vos envergonhais de me maltratardes?

4 Embora haja eu, na verdade, errado, comigo fica o meu erro.

5 Se deveras vos quereis engrandecer contra mim, e me incriminar pelo meu opróbrio,

6 sabei então que Deus é o que transtornou a minha causa, e com a sua rede me cercou.

7 Eis que clamo: Violência! mas não sou ouvido; grito: Socorro! mas não há justiça.

8 com muros fechou ele o meu caminho, de modo que não posso passar; e pôs trevas nas minhas veredas.

9 Da minha honra me despojou, e tirou-me da cabeça a coroa.

10 Quebrou-me de todos os lados, e eu me vou; arrancou a minha esperança, como a, uma árvore.

11 Acende contra mim a sua ira, e me considera como um de seus adversários.

12 Juntas as suas tropas avançam, levantam contra mim o seu caminho, e se acampam ao redor da minha tenda.

13 Ele pôs longe de mim os meus irmãos, e os que me conhecem tornaram-se estranhos para mim.

14 Os meus parentes se afastam, e os meus conhecidos se esquecem de, mim.

15 Os meus domésticos e as minhas servas me têm por estranho; vim a ser um estrangeiro aos seus olhos.

16 Chamo ao meu criado, e ele não me responde; tenho que suplicar-lhe com a minha boca.

17 O meu hálito é intolerável à minha mulher; sou repugnante aos filhos de minha mãe.

18 Até os pequeninos me desprezam; quando me levanto, falam contra mim.

19 Todos os meus amigos íntimos me abominam, e até os que eu amava se tornaram contra mim.

20 Os meus ossos se apegam à minha pele e à minha carne, e só escapei com a pele dos meus dentes.

21 Compadecei-vos de mim, amigos meus; compadecei-vos de mim; pois a mão de Deus me tocou.

22 Por que me perseguis assim como Deus, e da minha carne não vos fartais?

23 Oxalá que as minhas palavras fossem escritas! Oxalá que fossem gravadas num livro!

24 Que, com pena de ferro, e com chumbo, fossem para sempre esculpidas na rocha!

25 Pois eu sei que o meu Redentor vive, e que por fim se levantará sobre a terra.

26 E depois de consumida esta minha pele, então fora da minha carne verei a Deus;

27 vê-lo-ei ao meu lado, e os meus olhos o contemplarão, e não mais como adversário. O meu coração desfalece dentro de mim!

28 Se disserdes: Como o havemos de perseguir! e que a causa deste mal se acha em mim,

29 temei vós a espada; porque o furor traz os castigos da espada, para saberdes que há um juízo.