1 Et menneske, født av en kvinne, lever en kort tid og mettes med uro.

2 Som en blomst skyter han op og visner, han farer bort som skyggen og holder ikke stand.

3 Endog over en sådan holder du dine øine åpne, og mig fører du frem for din domstol!

4 Kunde det bare komme en ren av en uren! Ikke én!

5 Når hans dager er fastsatt, hans måneders tall bestemt hos dig, når du har satt ham en grense som han ikke kan overskride,

6 så vend ditt øie bort fra ham, så han kan ha ro så vidt at han kan glede sig som en dagarbeider ved sin dag!

7 For treet er det håp; om det hugges, så spirer det igjen, og på nye skudd mangler det ikke;

8 om dets rot eldes i jorden, og dets stubb dør ut i mulden,

9 så setter det allikevel knopper ved eimen av vannet og skyter grener som et nyplantet tre.

10 Men når en mann dør, så ligger han der, når et menneske opgir ånden, hvor er han da?

11 Som vannet minker bort i en sjø, og som en elv efterhånden blir grunnere og tørker ut,

12 så legger et menneske sig ned og reiser sig ikke igjen; så lenge himmelen er til, våkner de ikke - de vekkes ikke op av sin søvn.

13 Å om du vilde gjemme mig i dødsriket og skjule mig der til din vrede var over - om du vilde sette mig et tidsmål og så komme mig i hu!

14 Når en mann dør, lever han da op igjen? Alle min krigstjenestes dager skulde jeg da vente, til min avløsning kom;

15 du skulde da rope, og jeg skulde svare dig; efter dine henders verk skulde du lenges.

16 Men nu teller du mine skritt og akter stadig på min synd.

17 Forseglet i en pung ligger min brøde, og du syr til over min misgjerning.

18 Men som et fjell faller og smuldres bort, og en klippe flyttes fra sitt sted,

19 som vannet huler ut stener og flommen skyller bort mulden, således gjør du menneskets håp til intet;

20 du overvelder ham for alltid, og han farer bort; du forvender hans åsyn og lar ham fare.

21 Kommer hans barn til ære, da vet han det ikke, og blir de ringeaktet, da blir han det ikke var.

22 Bare over ham selv kjenner hans legeme smerte, og bare over ham selv sørger hans sjel.

1 O homem, nascido da mulher, é de poucos dias e cheio de inquietação.

2 Nasce como a flor, e murcha; foge também como a sombra, e não permanece.

3 Sobre esse tal abres os teus olhos, e a mim me fazes entrar em juízo contigo?

4 Quem do imundo tirará o puro? Ninguém.

5 Visto que os seus dias estão determinados, contigo está o número dos seus meses; tu lhe puseste limites, e ele não poderá passar além deles.

6 Desvia dele o teu rosto, para que ele descanse e, como o jornaleiro, tenha contentamento no seu dia.

7 Porque há esperança para a árvore, que, se for cortada, ainda torne a brotar, e que não cessem os seus renovos.

8 Ainda que envelheça a sua raiz na terra, e morra o seu tronco no pó,

9 contudo ao cheiro das águas brotará, e lançará ramos como uma planta nova.

10 O homem, porém, morre e se desfaz; sim, rende o homem o espírito, e então onde está?

11 Como as águas se retiram de um lago, e um rio se esgota e seca,

12 assim o homem se deita, e não se levanta; até que não haja mais céus não acordará nem será despertado de seu sono.

13 Oxalá me escondesses no Seol, e me ocultasses até que a tua ira tenha passado; que me determinasses um tempo, e te lembrasses de mim!

14 Morrendo o homem, acaso tornará a viver? Todos os dias da minha lida esperaria eu, até que viesse a minha mudança.

15 Chamar-me-ias, e eu te responderia; almejarias a obra de tuas mãos.

16 Então contarias os meus passos; não estarias a vigiar sobre o meu pecado;

17 a minha transgressão estaria selada num saco, e ocultarias a minha iniqüidade.

18 Mas, na verdade, a montanha cai e se desfaz, e a rocha se remove do seu lugar.

19 As águas gastam as pedras; as enchentes arrebatam o solo; assim tu fazes perecer a esperança do homem.

20 Prevaleces para sempre contra ele, e ele passa; mudas o seu rosto e o despedes.

21 Os seus filhos recebem honras, sem que ele o saiba; são humilhados sem que ele o perceba.

22 Sente as dores do seu próprio corpo somente, e só por si mesmo lamenta.