1 Da Israel var ung, hadde jeg ham kjær, og fra Egypten kalte jeg min sønn. 2 Jo mere de {profetene.} kalte på dem, dess mere gikk de bort fra dem; de ofrer til Ba’lene og brenner røkelse for de utskårne billeder. 3 Og det var da jeg som lærte Efra’m å gå og tok dem på mine armer; men de skjønte ikke at jeg lægte dem. 4 Med menneskebånd drog jeg dem, med kjærlighets rep, og jeg var for dem som de som løfter op åket over kjevene, og jeg gav ham føde. 5 Han skal ikke vende tilbake til Egyptens land, men Assur skal være hans konge; for de vilde ikke vende om.

6 Sverdet skal fare om i hans byer og tilintetgjøre hans bommer og ete om sig(-)for deres onde råds skyld; 7 for mitt folk henger fast ved sitt frafall fra mig, og kaller nogen dem til det høie, er det ingen av dem som løfter sitt øie opad.

8 Hvorledes skal jeg kunne gi dig op, Efra’m, gi dig til pris, Israel? Hvorledes skal jeg kunne gi dig op som Adma, gjøre med dig som med Sebo’m? Mitt hjerte vender sig i mig, all min medynk våkner.

9 Jeg vil ikke fullbyrde min brennende vrede, jeg vil ikke atter ødelegge Efra’m; for jeg er Gud og ikke et menneske, den Hellige i din midte; jeg kommer ikke med glødende harme. 10 De skal følge Herren; han skal brøle som en løve; ja, han skal brøle, og bevende skal hans barn komme fra havet; 11 bevende skal de komme som en fugl fra Egypten, som en due fra Assurs land, og jeg vil la dem bo i sine hus, sier Herren. 12 Efra’m har omringet mig med løgn, og Israels hus med svik; og Juda er ennu gjenstridig mot Gud, mot den trofaste Hellige.

1 Quando Israel era menino,

eu o amei;

e do Egito chamei a meu filho.

2 Mas, como os chamavam,

assim se iam da sua face;

sacrificavam a baalins,

e queimavam incenso

às imagens de escultura.

3 Todavia, eu ensinei

a andar a Efraim;

tomando-os pelos seus braços,

mas não entenderam

que eu os curava.

4 Atraí-os com cordas humanas,

com laços de amor,

e fui para eles como os que tiram

o jugo de sobre as suas queixadas,

e lhes dei mantimento.

5 Não voltará

para a terra do Egito,

mas a Assíria será seu rei;

porque recusam converter-se.

6 E cairá a espada

sobre as suas cidades,

e consumirá os seus ramos,

e os devorará,

por causa dos seus

próprios conselhos.

7 Porque o meu povo é inclinado

a desviar-se de mim;

ainda que chamam ao Altíssimo,

nenhum deles o exalta.

8 Como te deixaria, ó Efraim?

Como te entregaria, ó Israel?

Como te faria como Admá?

Te poria como Zeboim?

Está comovido em mim

o meu coração,

as minhas compaixões

à uma se acendem.

9 Não executarei o furor

da minha ira;

não voltarei para destruir

a Efraim,

porque eu sou Deus e não homem,

o Santo no meio de ti;

eu não entrarei na cidade.

10 Andarão após o Senhor;

ele rugirá como leão;

rugindo, pois, ele,

os filhos do ocidente

tremerão.

11 Tremendo virão

como um passarinho,

os do Egito,

e como uma pomba,

os da terra da Assíria,

e os farei habitar

em suas casas,

diz o Senhor.

12 Efraim me cercou com mentira,

e a casa de Israel com engano;

mas Judá ainda domina com Deus,

e com os santos está fiel.