1 Si da til eders brødre: Ammi! {Du mitt folk!} Og til eders søstre: Ruhama! {Du som har fått miskunn!} 2 Gå i rette med eders mor, gå i rette med henne! For hun er ikke min hustru, og jeg er ikke hennes mann. Få henne til å ta sine horeminer bort fra sitt ansikt og sine utuktige fakter fra sine bryster, 3 forat jeg ikke skal klæ henne naken og stille henne frem som hun var den dag hun blev født, og gjøre henne lik en ørken, et tørt land, og la henne dø av tørst! 4 Og hennes barn vil jeg ikke miskunne mig over; for de er horebarn. 5 For deres mor har drevet hor, hun som fødte dem, har båret sig skammelig at(-)hun sa: Jeg vil gå efter mine elskere, de som gir mig mitt brød og mitt vann, min ull og mitt lin, min olje og min vin.

6 Se, derfor stenger jeg din vei med torner; jeg reiser en mur foran henne, så hun ikke finner sine stier;

7 når hun løper efter sine elskere, skal hun ikke nå dem, når hun søker dem, skal hun ikke finne dem. Da skal hun si: Jeg vil vende tilbake til min første mann; for dengang hadde jeg det bedre enn nu. 8 Hun skjønte ikke at det var jeg som gav henne kornet og mosten og oljen, og som gav henne sølv og gull i mengdevis, som de brukte til Ba’l. 9 Derfor vil jeg ta mitt korn tilbake, når dets tid kommer, og min most, når tiden er inne, og jeg vil ta bort min ull og mitt lin, som tjener til å skjule hennes blusel. 10 Ja, nu vil jeg avdekke hennes visne kropp for hennes elskeres øine, og ingen skal rive henne ut av min hånd. 11 Og jeg vil gjøre ende på all hennes glede, hennes fester, hennes nymåner og hennes sabbater og alle hennes høitider. 12 Og jeg vil ødelegge hennes vintre og hennes fikentre, hvorom hun har sagt: De er min horelønn, som mine elskere har gitt mig. Og jeg vil gjøre dem til skog, og markens dyr skal ete dem. 13 Og jeg vil hjemsøke henne for de dager da hun brente røkelse for Ba’lene og prydet sig med nesering og halssmykke og gikk efter sine elskere, men glemte mig, sier Herren.

14 Se, derfor vil jeg lokke henne og føre henne ut i ørkenen og tale vennlig til henne,

15 og så snart hun kommer derfra, vil jeg gi henne hennes vingårder igjen og gjøre Akors dal til en håpets dør for henne; og hun skal takke der, {hun skal takke Herren for de velgjerninger hvormed han i Kana’n mottar henne} som i sin ungdoms dager, som den dag hun drog op fra Egyptens land. 16 Og det skal skje på den dag, sier Herren, at du skal rope: Min mann! Og du skal ikke mere rope til mig: Min Ba’l! 17 Og jeg vil ta Ba’lenes navn bort fra hennes munn, og de skal ikke mere nevnes ved navn. 18 Og jeg vil den dag gjøre en pakt for dem med markens dyr og himmelens fugler og jordens kryp; og bue og sverd og krig vil jeg sønderbryte og utrydde av landet, og jeg vil la dem bo i trygghet. 19 Og jeg vil trolove mig med dig for evig tid; jeg vil trolove mig med dig i rettferdighet og rett, i miskunhet og barmhjertighet, 20 og jeg vil trolove mig med dig i trofasthet, og du skal kjenne Herren. 21 Og det skal skje på den dag at jeg vil bønnhøre, sier Herren, jeg vil bønnhøre himmelen, og den skal bønnhøre jorden, 22 og jorden skal bønnhøre kornet og mosten og oljen, og de skal bønnhøre Jisre’l. 23 Og jeg vil plante henne {Israel.} for mig i landet og miskunne mig over Lo-Ruhama, og jeg vil si til Lo-Ammi: Du er mitt folk, og det skal svare: Min Gud!

1 Dizei a vossos irmãos: Ami; e a vossas irmãs: Ruama.

2 Contendei com vossa mãe,

contendei,

porque ela não é minha mulher,

e eu não sou seu marido;

e desvie ela as suas prostituições

da sua vista

e os seus adultérios

de entre os seus seios.

3 Para que eu não a despoje,

ficando ela nua,

e a ponha como no dia

em que nasceu,

e a faça como um deserto,

e a torne como uma terra seca,

e a mate à sede;

4 E não me compadeça

de seus filhos,

porque são filhos

de prostituições.

5 Porque sua mãe se prostituiu;

aquela que os concebeu

houve-se torpemente,

porque diz:

Irei atrás de meus amantes,

que me dão o meu pão

e a minha água,

a minha lã e o meu linho,

o meu óleo

e as minhas bebidas.

6 Portanto, eis que cercarei

o teu caminho com espinhos;

e levantarei um muro de sebe,

para que ela não ache

as suas veredas.

7 Ela irá atrás de seus amantes,

mas não os alcançará;

e buscá-los-á,

mas não os achará;

então dirá: Ir-me-ei,

e tornar-me-ei a meu primeiro marido,

porque melhor me ia então

do que agora.

8 Ela, pois, não reconhece

que eu lhe dei o grão,

e o mosto, e o azeite,

e que lhe multipliquei

a prata e o ouro,

que eles usaram para Baal.

9 Portanto tornarei a tirar

o meu grão a seu tempo

e o meu mosto

no seu tempo determinado;

e arrebatarei a minha lã

e o meu linho,

com que cobriam a sua nudez.

10 E agora descobrirei

a sua vileza

diante dos olhos dos seus amantes,

e ninguém a livrará da minha mão.

11 E farei cessar todo o seu gozo,

as suas festas,

as suas luas novas,

e os seus sábados,

e todas as suas festividades.

12 E devastarei a sua vide

e a sua figueira,

de que ela diz:

É esta a minha paga

que me deram os meus amantes;

eu, pois, farei delas um bosque,

e as feras do campo

as devorarão.

13 Castigá-la-ei pelos dias

dos baalins,

nos quais lhes queimou incenso,

e se adornou

dos seus pendentes

e das suas joias,

e andou atrás de seus amantes,

mas de mim se esqueceu,

diz o Senhor.

14 Portanto, eis que eu a atrairei,

e a levarei para o deserto,

e lhe falarei ao coração.

15 E lhe darei as suas vinhas

dali,

e o vale de Acor,

por porta de esperança;

e ali cantará,

como nos dias de sua mocidade,

e como no dia em que subiu

da terra do Egito.

16 E naquele dia,

diz o Senhor,

tu me chamarás: Meu marido;

e não mais me chamarás:

Meu Baal.

17 E da sua boca tirarei

os nomes dos baalins,

e não mais se lembrará

desses nomes.

18 E naquele dia farei por eles

aliança

com as feras do campo,

e com as aves do céu,

e com os répteis da terra;

e da terra quebrarei o arco,

e a espada, e a guerra,

e os farei deitar

em segurança.

19 E desposar-te-ei comigo

para sempre;

desposar-te-ei comigo

em justiça, e em juízo,

em benignidade

e em misericórdias.

20 E desposar-te-ei comigo

em fidelidade,

e conhecerás ao Senhor.

21 E acontecerá naquele dia

que eu atenderei,

diz o Senhor;

eu atenderei aos céus,

e estes atenderão à terra.

22 E a terra atenderá ao trigo,

e ao mosto, e ao azeite,

e estes atenderão a Jizreel.

23 E semeá-la-ei para mim

na terra,

e compadecer-me-ei dela

que não obteve misericórdia;

e eu direi àquele que não era meu povo:

Tu és meu povo;

e ele dirá:

Tu és meu Deus!