1 Dem Vorsänger. Nach Jedutun. Ein Psalm Davids.
2 Nur auf Gott wartet still meine Seele, von ihm kommt mein Heil.
3 Nur er ist mein Fels und mein Heil, meine hohe Burg; ich werde nicht allzusehr wanken.
4 Wie lange laufet ihr alle Sturm gegen einen Mann und wollt ihn zertrümmern wie eine hangende Wand, eine sinkende Mauer?
5 Nur von seiner Höhe planen sie ihn herabzustoßen; sie haben Wohlgefallen an Lüge; mit ihrem Munde segnen sie, aber im Herzen fluchen sie. (Pause.)
6 Nur auf Gott wartet still meine Seele; denn von ihm kommt, was ich hoffe;
7 nur er ist mein Fels und mein Heil, meine hohe Burg; ich werde nicht wanken.
8 Auf Gott ruht mein Heil und meine Ehre; der Fels meiner Stärke, meine Zuflucht ist in Gott.
9 Vertraue auf ihn allezeit, o Volk, schütte dein Herz vor ihm aus! Gott ist unsre Zuflucht.
10 Nur ein Hauch sind die Menschenkinder, große Herren trügen auch, auf der Waage steigen sie empor, sind alle leichter als ein Hauch!
11 Verlasset euch nicht auf erpreßtes Gut und auf geraubtes seid nicht stolz; nimmt das Vermögen zu, so setzet euer Vertrauen nicht darauf!
12 Einmal hat Gott geredet, zweimal habe ich das gehört, daß die Macht Gottes sei.
13 Dein, o Herr, ist aber auch die Gnade; denn du bezahlst einem jeden nach seinem Tun!
1 Til sangmesteren, for Jedutun; en salme av David.
2 Bare i håp til Gud er min sjel stille; fra ham kommer min frelse.
3 Han alene er min klippe og min frelse, min borg, jeg skal ikke rokkes meget.
4 Hvor lenge vil I alle storme løs på en mann, bryte ham ned som en mur som heller, et gjerde som støtes om?
5 De rådslår bare om å styrte ham ned fra hans høihet, de har sin lyst i løgn; med sin munn velsigner de, men i sitt hjerte forbanner de. Sela.
6 Bare i håp til Gud vær stille, min sjel! for fra ham kommer mitt håp.
7 Han alene er min klippe og min frelse, min borg, jeg skal ikke rokkes.
8 Hos Gud er min frelse og min ære; min sterke klippe, min tilflukt er i Gud.
9 Sett eders lit til ham til enhver tid, I folk! Utøs eders hjerte for hans åsyn! Gud er vår tilflukt. Sela.
10 Bare tomhet er menneskenes barn, bare løgn er mannens sønner; i vektskålen stiger de til værs, de er tomhet alle sammen.
11 Stol ikke på vold, og sett ikke fåfengt håp til røvet gods! Når rikdommen vokser, så akt ikke på det!
12 En gang har Gud talt, ja to ganger har jeg hørt det*, at styrke hører Gud til. / {* d.e. Gud har gjentatte ganger sagt.}
13 Og dig, Herre, hører miskunnhet til; for du betaler enhver efter hans gjerning.