1 Min sønn, bevar mine ord og gjem mine bud hos dig! 2 Bevar mine bud, så skal du leve, bevar min lære som din øiesten! 3 Bind dem på dine fingrer, skriv dem på ditt hjertes tavle! 4 Si til visdommen: Du er min søster, og kall forstanden din kjenning, 5 forat den må bevare dig fra annen manns hustru, fra fremmede kvinner, som taler glatte ord.

6 For jeg så engang ut av vinduet på mitt hus, gjennem mitt gitter,

7 og da så jeg blandt de uerfarne, jeg blev var blandt de unge en uforstandig gutt, 8 som gikk forbi på gaten ved hennes hjørne og gikk frem på veien til hennes hus, 9 i skumringen, da dagen var til ende, i dyp natt og mørke. 10 Da kom en kvinne ham i møte i en skjøges klær og med svikefullt hjerte. 11 Vill er hun og kåt; hennes føtter er ikke i ro i hennes hus. 12 Snart er hun på gater, snart på torver, og ved hvert hjørne lurer hun. 13 Og hun tok fatt på ham og kysset ham, og med frekt åsyn sa hun til ham: 14 Takkoffer skulde jeg bære frem, og idag har jeg innfridd mine løfter; 15 derfor gikk jeg ut for å møte dig, for å søke dig op, og jeg fant dig. 16 Jeg har bredt tepper over min seng, brokete tepper av egyptisk garn. 17 Jeg har strødd mitt leie med myrra, aloè og kanel. 18 Kom, la oss beruse oss i kjærlighet inntil morgenen, fryde oss i elskov! 19 For min mann er ikke hjemme, han er reist langt bort; 20 pengepungen tok han med sig, først ved fullmåne kommer han hjem. 21 Hun fikk lokket ham ved sin sterke overtalelse, ved sine glatte leber forførte hun ham. 22 Han følger henne straks, lik en okse som går til slakterbenken, som i fotjern, hvormed dåren tuktes, 23 inntil pilen kløver hans lever(-)likesom fuglen haster til snaren og ikke vet at det gjelder dens liv.

24 Så hør nu på mig, barn, og akt på min munns ord!

25 La ikke ditt hjerte vende sig til hennes veier, forvill dig ikke inn på hennes stier! 26 For mange som har fått ulivssår, har hun fellet, og mangfoldige er de hun har slått ihjel; 27 fra hennes hus går veier til dødsriket, de fører ned til dødens kammere.

1 My son, keep my words,

And lay up my commandments with thee.

2 Keep my commandments and live;

And my law as the apple of thine eye.

3 Bind them upon thy fingers;

Write them upon the tablet of thy heart.

4 Say unto wisdom, Thou art my sister;

And call understanding thy kinswoman:

5 That they may keep thee from the strange woman,

From the foreigner that flattereth with her words.

6 For at the window of my house

I looked forth through my lattice;

7 And I beheld among the simple ones,

I discerned among the youths,

A young man void of understanding,

8 Passing through the street near her corner;

And he went the way to her house,

9 In the twilight, in the evening of the day,

In the middle of the night and in the darkness.

10 And, behold, there met him a woman

With the attire of a harlot, and wily of heart.

11 (She is clamorous and wilful;

Her feet abide not in her house:

12 Now she is in the streets, now in the broad places,

And lieth in wait at every corner.)

13 So she caught him, and kissed him,

And with an impudent face she said unto him:

14 Sacrifices of peace-offerings are with me;

This day have I paid my vows.

15 Therefore came I forth to meet thee,

Diligently to seek thy face, and I have found thee.

16 I have spread my couch with carpets of tapestry,

With striped cloths of the yarn of Egypt.

17 I have perfumed my bed

With myrrh, aloes, and cinnamon.

18 Come, let us take our fill of love until the morning;

Let us solace ourselves with loves.

19 For the man is not at home;

He is gone a long journey:

20 He hath taken a bag of money with him;

He will come home at the full moon.

21 With her much fair speech she causeth him to yield;

With the flattering of her lips she forceth him along.

22 He goeth after her straightway,

As an ox goeth to the slaughter,

Or as one in fetters to the correction of the fool;

23 Till an arrow strike through his liver;

As a bird hasteth to the snare,

And knoweth not that it is for his life.

24 Now therefore, my sons, hearken unto me,

And attend to the words of my mouth.

25 Let not thy heart decline to her ways;

Go not astray in her paths.

26 For she hath cast down many wounded:

Yea, all her slain are a mighty host.

27 Her house is the way to Sheol,

Going down to the chambers of death.